Helleland fikk seg en rett på tygga
Nei, var det noe annet å vente. En norsk statsråd, ganske ny i idretten, forsøkte å modernisere WADA.
Craig Reedie å lage så mange hindringer for Helleland at hun ble nødt til å trekke hele forslaget. Det var synd. For det betyr at idretten fortsatt skal holde seg til et dopingsystem som hverken aktive idrettsfolk eller offentligheten har tillit til. Det er et system som er i strid med alminnelig rettsfølelse, og som innebaerer at uskyldige utøvere kan bli dømt. Det har det vaert altfor mye av.
Viktige spørsmål, ingen svar
Forslaget fra Helleland (barneog likestillingsminister i Norge, visepresident i WADA) kom i fem punkter, stilt som spørsmål. Er antidopingarbeidet uavhengig nok, er systemet troverdig og tillitvekkende, er det nok åpenhet om arbeidet, er CAS-systemet godt nok, får man nok igjen for alle millionene som brukes?
Den norske ministeren svarte nei på alle og fikk medhold fra mange av de 38 styremedlemmene. Men ikke fra det stedet der makten sitter, hos president Craig Reedie. Han er oppnevnt av IOC, som halvparten av både penger og styremedlemmer kommer fra.
Han brakte opp formalitetene som tvang Helleland til å trekke forslaget om reformer.
Nei, hva kunne vi vente. En ganske ny idrettspolitiker, ung og kvinne, må ha møtt en mur av skepsis i denne forsamlingen av konservative herrer, de strenge forvaltere av det bestående.
Idrettens dopingsystem vil med andre ord fortsatt vaere befengt med mistillit og utrygghet. Hele dopingfeltet vil fortsatt vaere et område der sannhet blandes med usannhet, beskyldninger med bortforklaringer, skråsikkerhet med tvil.
Interessekonflikter, prestisje, mangel på demokrati, mangel på likestilling og mangel på handlekraft – alt dette som idrettens dopingjegere er blitt beskyldt for, skal fortsatt prege diskusjonene.
Men gir hun opp?
Linda Hofstad Helleland har ikke tenkt å gi seg.
Ved neste høve (styremøtet i september) lanserer hun forslagene igjen, og det ligger et håp i at neste WADA-president skal komme fra myndighetene, ikke fra IOC. Det viktigste vil vaere at WADA blir uavhengig av idrettens maktorganer.
Først når vi kommer så langt, er det mulig å si at idrettens antidopingsystem er verdt utøvernes og allmennhetens tillit.
Det betyr at hele dopingregimet – fra prøvetaking til endelig dom – må vaere bygd på absolutt rettssikkerhet, og ankesystemet må vaere juridisk patent. Bevisbyrden må ligge hos påtalemyndigheten, ikke hos utøveren. Tvil må komme utøveren til gode.
Slik er det i demokratiske samfunn der rettferdighet og tillit er grunnleggende verdier i rettspleien. Slik bør det også vaere i idretten. Først da kan man begynne å lytte til ropene fra dem som vil ha strengere straffer.
Reformer, slik Helleland foreslo, kan i det minste vaere veien mot en idrett med mindre dopingjuks og et mer rettferdig sanksjonssystem.