Stein Erik Mauseth

Det er underlig å skrive om en kollega, Stein Erik Mauseth, som gikk over i evigheten 8. mai i år etter et langt politiliv og en relativ kort sykdomsperiode. I april 2017 fikk han den endelige diagnosen ALS. Vel ett år etter var han borte, 63 år gammel.

Da Stein Erik ble syk, bestemte han seg for å vaere åpen om sykdommen og sykdomsforløpet. I en artikkel i bladet Politipensjonisten fortalte han aerlig om hva han tenkte – både i øyeblikket og om fremtiden. På den måten ga han ALS et ansikt mange har laert av.

Jeg traff Stein Erik da han var ung konstabel. Jeg visste at var det noe jeg lurte på, kunne jeg spørre Mauseth. Han hadde svar – og hadde han det ikke, undersøkte han det.

Stein Eriks politikarrière strekker seg over vel 30 år. Han tok tidlig opp arbeidet som krise- og gisselforhandler og holdt på med dette i mange år. Om denne delen av sitt arbeid var han både taus og åpen. Han snakket med «alle» om «alt», men visste godt hva han ikke skulle snakke om. Derfor ble han mye brukt og var høyt respektert innad i politiet for sitt arbeid, som, på grunn av tjenestens karakter, ofte foregikk i det stille.

Stein Erik var fra tid til annen med i en frokostgjeng i kantinen i Politihuset. Vi kunne vaere seks–åtte kolleger som spiste frokost hver dag. Stein Erik hadde vaert med så lenge at han hadde fast plass ved vinduet med utsikt mot båtene og fjorden.

Stein Erik fortalte gjerne om familien sin. Mest om de to barna som han var stolt og opptatt av. Han ga i nevnte intervju uttrykk for at han ikke var redd for å dø, men for at hans naermeste skulle ha det vondt fordi han hadde det vanskelig. Dette handler om kjaerlighet. Den manglet det heller ikke på i Stein Eriks liv.

Nå har han lagt ut på sin siste reise, alene, og krysset de spor vi alle en gang skal krysse.

Vi reiser oss og sier takk til en god kollega og kamerat.