Hva skjer hvis et ekstremt miljøvernparti får makten og fratar oss all frihet?
Det foregår bare 30 år frem i tid, i den ferske romanen som heter Nullingen av Paul Abel.
Klimaet er løpt løpsk, stormer, flom, hetebølger, vintre uten snø, alle de dystre spådommene er gått i oppfyllelse.
Trolig er det allerede for sent å redde kloden.
Men i Norge og Ålesund der Paul Abel og kona Astrid bor, tar et ekstremt miljøvernparti makten.
Hjernevasker alle
Teknologien som hittil er blitt brukt til forbruk, brukes nå til hjernevasking.
En prosessor som kalles «sjalken» opereres rett og slett inn i hjernen. De som nekter, faller utenfor, blir «nullinger». Mange forsvinner sporløst, sulter ihjel eller dømmes til å få operert inn ny sjalk.
Men hovedpersonen Paul Abel klarer på et vis å holde stand som et selvstendig tenkende menneske.
Supre kritikker
Mannen som har skapt denne dystre versjonen av oss selv om 30 år, virker ikke veldig skyldbetynget. Jo, han er mager og han har kanskje litt dypere furer i ansiktet enn andre 41-åringer. Men han glimter vennlig når han snakker, er interessert i å høre journalistens mening og glad for å få snakke om boken.
«Noe så sjeldent som en pageturner med intellektuelle utfordringer og stor fantasikraft i språket», skrev Morgenbladet om .
Vatnes debutbok Slik skal vi velge våre ofre (2015), som handlet om alenepappaen som ble et nettroll, ble kårets til Årets roman av norske bokbloggere.
– To elskere
Det er altså en fersk forfatter vi har med å gjøre, allerede kritikerrost, som var 38 år da han debuterte.
Bjørn Vatne hadde endelig fått fast jobb som journalist i Sunnmørsposten da han ble antatt. Han hadde prøvd igjen og igjen uten å lykkes, men plutselig ble han kontaktet av to attraktive forlag samtidig.
– Det var en ganske absurd situasjon. Etter å ha mast på forlagene i mange år, ringte to av dem i samme uke. Jeg sa ja til begge, visste jo ingenting og trodde jeg kunne holde meg med to elskere.
Hvor langt må vi gå?
I Nullingen av Paul Abel driver det ekstreme miljøpartiet Pan-etisk forbund både med religiøs indoktrinering og tvang for å få gjennomført sine planer. Folk må flytte inn i små, tette kollektiver, de får både jobb og matrasjoner etter hvor mange tilpasningspoeng de har.
– I bunn og grunn handler det om hvor langt vi må gå for å verne kloden før livet blir uutholdelig, sier Vatne.
– Paul Abel er opptatt av den frie viljen. Han vil gjerne redde kloden, men han vil gjøre det frivillig, ikke under tvang. Den diskusjonen må vi før eller senere ta: Når er det nødvendig med tvang? Hvis hele kloden er hjernevasket, hva er det da igjen å leve for?
– Frihet til hva da?
– I Oslo møter byrådet stor motstand med å gjennomføre et bilfritt sentrum, kanskje litt skremmende bare det i et opplyst land?
– Vi tar det som et angrep på vår frihet, frihet til hva da? Det er rett og slett skremmende at det skal vaere uutholdelig å parkere bilen utenfor Oslo. Jeg pleier å ta eksempelet med å legge flysetet bakover: Hvis det sitter en kar på 1,90 bak deg, vil du da legge ned flysetet? Enkelte vil insistere på det uansett.
– Men se på Kina, der går alt den andre veien, sier Vatne. – Der prøver de ut et system med sosiale poeng, der man kan bli trukket
i poeng for «gal» oppførsel for eksempel ved å bruke for mye tid på dataspill. For dem er ikke dette science fiction. Konsekvensen kan bli at de har vanskelig for å få lån eller jobb.
– Og i USA forbeholder Donald Trump seg friheten til å si nei til Paris-avtalen?
– Ja, det er ekstremversjonen av eksempelet med flysetet, det er å legge ned hele stolraden.
– Skråsikker kultur
Forfatteren tar en slurk av kaffen. Vi treffer Bjørn Vatne på et kort stopp innom Oslo på vei hjem fra Island. Han har unt seg litt researchtid og naturopplevelser mens samboeren var på konferanse der. Mens våryre folk på nabobordene på uteserveringen unner seg en øl eller et glass vin, er forfatteren storfornøyd og ber om et glass vann, en kaffe og en salat. Det er ikke hver dag en Oslo-avis ber om intervju.
Vatne er ingen teknologipessimist, sier han, men opplever seg som «litt skadet av den der» og peker på mobiltelefonen på kafébordet.
– Jeg opplever det som avrusning å lese en bok. Vi lever i en skråsikker kultur der vi sender ut «onelinere» om ting vi egentlig ikke vet noe om. Vi må unne oss selv å vaere litt mer vidsynte.
– Vi blir lurt
– Bør vi se noe annet enn på Netflix også kanskje?
– Dette gjelder ikke bare Netflix. Vi blir lurt til å tro at TV-serier er den nye litteraturen, men de fleste TV-serier forteller nøyaktig det samme i alle episodene. Jeg pleier å falle av etter tre episoder. Da har jeg gjenkjent settingen, en historie som kunne vaert fortalt på en halv time.
Bjørn Vatne har studert i Bergen og gått på forfatterstudiet i Tromsø. Ellers har det stort sett dreid seg om Ålesund. Det har naturlige årsaker, forteller han. Et tidlig samlivsbrudd med et barn inne i bildet, gjorde at han også valgte å flytte hjem igjen. I dag bor han i en gammel tomannsbolig et stykke utenfor, med tre barn og samboer.
Hvordan ser Oslo ut fra Ålesund? Forfatteren ser seg rundt på det yrende vårslippet av Oslofolk og turister på uteserveringen foran Operaen.
Verden sett fra Vestlandet
– Noen tenker vel at man som forfatter burde vaere her, naert forlagene og et litteraert miljø. Samtidig har det kanskje en verdi å se verden fra Vestlandet.
– Du kan ikke velge ditt eget miljø, som du kan i en stor by. På den måten tror jeg du blir eksponert for mange flere ideer, du får mer input.
– Samtidig er vi nok mer like enn vi var før i tiden. Det er den samme Netflix-ruten og det samme lille dryppet vi får gjennom telefonen alle sammen.
Det er rett og slett skremmende at det skal vaere uutholdelig å parkere bilen utenfor Oslo
Bjørn Vatne, forfatter