Virgine Despentes’ roman er suveren
Vernon Subutex 1 har mulighet til å vinne den internasjonale Man Bookerprisen i dag.
Lite er bedre enn å våkne klokken seks og føle fryd ved utsikten til en hel times kvalitetslesning før dagen skyter fart.
Mitt forrige møte med Virgine Despentes var i form av filmen Knull meg fra 2000. Hun hadde co-regi på det som var en brutal lek med voldtekt-og-hevn-sjangeren, for øvrig basert på hennes debutroman fra 1993.
Filmen gjorde skandale. Det var mye snakk om at sexscenene var spilt inn med regi av en pornoskuespiller og var reelle. Dette medførte avsky fra både katolske og feministiske miljøer. Folkesnakket fikk dessuten ben å gå på da det ble kjent at Despentes selv hadde vaert innom sexbransjen, jobbet som prostituert på et massasjeinstitutt og på «peep show» (engelsk Wikipedia), og også selv opplevd voldtekt, som 17-åring under en haiketur (fransk Wikipedia).
Suveren
Hvis du klarer å sjokkere i Frankrike, klarer du det hvor som helst. Filmens fremste kvalitet var å vaere provoserende, vill, rå og grenseløs, og den frydet seg over å vaere dette, noe som gjorde den energisk. Despentes’ kunstneriske utvikling siden 2000 kjenner jeg ikke til, men hun har gitt ut et antall bøker samt laget dokumentarfilmer. Hvis jeg hadde fulgt med på alt dette, ville jeg kanskje blitt mindre overrasket over Vernon Subutex 1. For den er i en helt annen klasse. Faktisk er den suveren.
Den har det store overblikket, samtidig som hver enkelt setning er presis og på plass. Jeg har ikke lest den franske utgaven, men tar for gitt at språket der ikke er mindre lettflytende og gjennomarbeidet enn i den norske oversettelsen, som Gøril Eldøen står for.
Det er en imponerende jobb. Det er ikke ofte jeg kommer over en bok som både innholdsmessig og språklig er av en slik karakter at jeg hele tiden gleder meg til å lese videre. De fire-fem dagene jeg brukte på boken (jeg gjør andre ting også, kan ikke tillate meg å lese bøker i ett strekk, hvis noen trodde det), leste jeg utover natten og våknet tidlig for å lese videre. Lite er bedre enn å våkne klokken seks og føle fryd ved utsikten til en hel times kvalitetslesning før dagen skyter fart.
Stafettfortelling
Vernon naermer seg 50 og er på god vei nedenom og hjem. Når hans rike musikervenn dør har han ikke lenger tilgang på penger til husleie og havner på gaten. Takket vaere en fortid som innehaver av en platesjappe i Paris har han et stort nettverk, og Despentes starter det jeg vil kalle en stafettfortelling.
Ulike karakterer gir hele tiden stafettpinnen videre til nestemann. Felles for dem er at de møter, kjenner eller har kjent Vernon, som heldigvis holder seg godt nok til fortsatt å ha et visst drag på damer. På den måten treffer vi et tverrsnitt av det franske samfunnet, både klasse-, rase-, holdningsog legningsmessig.
Det mest tiltrekkende med boken er at Despentes’ stemme er så sikker og smart. Med stor letthet legger hun tanker og replikker i et arsenal av karakterer og inngir følelsen av å vaere i gode hender. Det er litt den samme følelsen som når man kjører hjem til jul, over fjellet, og vet at noen har forberedt alt i månedsvis og at man vil bli tatt hånd om på beste vis.
Smittende provokasjonsglede
Hun er ikke opptatt av søte, små observasjoner av spillet mellom mennesker, men hever blikket og skriver en usentimental og presis falling down-fortelling uten illusjoner, samtidig som hun dissekerer samfunnspyramiden. Despentes innehar en smittende provokasjonsglede som er i slekt med Michel Houellebecqs eller for eksempel filmskaperen Luis Buñuel, som begge fryder seg over å ta de velfungerende katolikkenes dobbeltmoral.
Spesielt god er hun når hun beskriver holdninger det er politisk ukorrekte å ha. Det gjør boken sjeldent sitatvennlig. Noen eksempler:
«Sønnen hennes er høyrevridd. Først trodde hun det bare var for å irritere henne, men til slutt måtte hun innse at det ikke lenger er sånn at intelligente unge mennesker automatisk står på venstresiden».
«Enda en tigger … en ung fyr som sitter med katta si i fanget, katta er åpenbart dopa ned, ellers ville den ha stukket av. Det er lettere å dope katta si enn å laere seg å spille gitar, så klart».
«Hun går for å finne en taxi ved Iéna-metroen. Den somaliske ambassaden er som vanlig under angrep, køen strekker seg langt ut på fortauet».
«De venstreintellektuelle elsker romfolk, fordi man ser dem lide uten noensinne å høre dem snakke.»
Vernon Subutex 1 er noe så sjeldent som en velfungerende og lettflytende politisk roman. Despentes tanker om kjønn og multikultur serveres dessuten med humor, noe som ikke er altfor vanlig. Det er bare å håpe at Gyldendal følger opp med Vernon Subutex del 2 og 3.