Drømmen om det sanne jeg

Det må vaere rart å vaere lege og forsker ved Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme på Rikshospitalet. Samle data. Lese statistikkene. Samtale med pasientene og internasjonale forskere. Høre. Snakke. Skrive. Kunne mer om fortvilet kjønnsidentitet enn de aller fleste i dette landet. Og samtidig vite at kunnskapen din er noe i naerheten av uønsket i det offentlige ordskiftet.

For to måneder siden skrev overlege Anne Waehre og klinikksjef Kim Alexander Tønseth fra nettopp denne tjenesten et varskurop i Aftenposten. Der la de frem en urovekkende virkelighetsbeskrivelse. Den handler om kjønnskorrigerende behandling av barn – helt utenfor offentlig kontroll, og dessuten svaert oppsiktsvekkende informasjon om nye pasientgrupper. Reaksjonene lot ikke vente på seg.

Det gjør de aldri når det en sjelden gang skrives noe annet enn heiarop og gladfortellinger om kjønnsskifte i norsk presse. Men denne gangen var det altså fagfolkene selv som satte i gang debatten. Jeg har aldri sett det før, og jeg ble sittende og lure på om de skrev kronikk fordi journalistene ikke er interessert i å spørre.

Forskningen passer ikke inn

Å følge mediefortellingen om kollisjonen kropp og kjønnsidentitet er som å følge en kampanje. Det siste halve året har saerlig NRK gått i bresjen for en svaert ensidig beretning om problemer, utfordringer og løsninger. Der får alle som ønsker det, mistenkeliggjøre fagfolket ved Rikshospitalet – uten kritiske spørsmål i retur. Der er et årsstudium i sexologi nok til ekspertstatus, mens forskerne konsekvent blir tildelt rollen som kjepper i hjulene i individets frigjøringskamp. Alt presentert i svaert mange, svaert følelsesladede og svaert like reportasjer der enkeltmenneskers historie får erstatte sammensatte og komplekse beretninger om det som faktisk er et sammensatt og uhyre komplekst felt.

Men NRK er ikke alene. Denne formen for journalistikk har preget pressens reportasjer om transfeltet i flere år, og med et par ferske, hederlige unntak fra henholdsvis Klassekampen og Morgenbladet, som begge har forsøkt å vise nyanser og ulike perspektiver, må det gå an å bruke betegnelsen monoman. Og der passer ikke forskningen inn. Der blir denne kunnskapen uinteressant, minimalisert eller satt opp som antagonisten i fortellingen om frihet.

Det interessante spørsmålet er: Hvordan kom vi dit? Overfor hvilke andre helseproblemer som kan involvere alvorlig medikamentell og kirurgisk inngripen, vier journalistene forskningen så lite oppmerksomhet og interesse? Ja, finnes det i det hele tatt noen andre samfunnsutfordringer der vi uten blygsel dytter forskningen og fagfolket aller nederst på rangstigen over viktige kilder?

Det verste som har skjedd samtalen om transidentitet, er at den har havnet i samme boks som homosaken.

Servil og lite opplysende journalistikk

Svaret ligger her: Det verste som har skjedd den offentlige samtalen om uklar kjønnsidentitet, er at den er blitt plassert i samme boks som homodebatten. Der skulle den aldri ha vaert. Homofiles ret-