Krenkelsens appell
Det er ingen krenkelse når en laerer i anonymisert form kaller en spade for en spade.
I Aftenpostens leder 5. mai tas det til orde for å fremskynde evalueringen av opplaeringsloven. Bakgrunnen er de formelle undersøkelser som rektor ved Ulsrud videregående skole innledet etter Simon Malkenes’ uttalelser i Dagsnytt Atten. Slike undersøkelser skal etter opplaeringsloven paragraf 9 A-5 foretas hvis det er mistanke om at en elev er blitt utsatt for «krenking» av en som arbeider ved skolen.
I lederen vises det til et innlegg fra Torstein Ulserød, hvor han argumenterer for at det ikke skal mer til for å utløse denne skjerpede aktivitetsplikten enn at en elev mener å vaere krenket, i betydningen har «følt ubehag». Om en slik forståelse legges til grunn ved praktiseringen av loven, er oppfordringen i lederen rimelig. Det er uheldig om det skal innledes formelle undersøkelser av laereres opptreden hver gang en elev «føler ubehag».
Oppfordringens akilleshael er at ordet «krenking» ikke har en slik betydning. For det første er ikke en følelse av ubehag et nødvendig kjennetegn ved krenkelser. Det å bli krenket kan selvsagt utløse et ubehag. Men denne følelsen er ikke identisk med krenkelsen, en krenkelse er ikke en følelse. Dessuten er det mulig å bli krenket uten å føle et ubehag, for eksempel når man ikke vet om, eller ikke forstår, de krenkende ord som har falt, eller om man nekter å la seg påvirke av mobberens slemme ord.
For det andre – og viktigere i denne sammenheng – er det at en følelse av ubehag heller ikke er tilstrekkelig for å konstatere at noen er blitt krenket. Ubehaget ved tilvaerelsen har mange ulike årsaker og fasetter. Stressende prøver og triste karakterer, laereres rettelser og foreldres irettesettelser, ertende kompiser og kranglete kjaerester gir alle sine bidrag til livets prøvelser. Mangt i livet kan vaere ubehagelig, men ikke alt kan føres tilbake til krenkelser.
Kalte en spade for en spade
Dette gjelder også når en laerer trekker på sine erfaringer fra klasserommet i en offentlig debatt om norsk skolepolitikk. Så lenge elevene er anonymisert (også ved bruk av ett enkelt initial, slik tilfellet var i denne saken), risikerer de ikke å henges ut i offentligheten på en krenkende måte. Og om andre elever klarer å gjette seg til identiteten til en anonymisert unnasluntrer, må det skyldes at de allerede kjenner til vedkommende som en unnasluntrer. Det kan selvsagt vaere ubehagelig å bli konfrontert med sannheter om seg selv som er lite flatterende. Men selvgjenkjennelsen kan også vaere en kilde til ubehag. En krenkelse er det i alle fall ikke når en laerer i anonymisert form kaller en spade for en spade.
To trekk ved vår tid kan mistenkes for å ha tilskyndet til sakens undersøkelser og dens påfølgende skriverier.
• Det første er vår tids krenkelseskultur. Det er pussig hvordan rollen som den krenkede appellerer til så mange blant oss. Rollen som et offer står høyt i kurs, og krenkelsens appell slår bena under mange gode argumenter og avsporer viktige diskusjoner.
• Det andre er den forflatningen av det norske språket som våre medier må baere noe av ansvaret for. Ethvert bifall eller tegn til ros presenteres som en hyllest, mens det minste snev av ubehag tas til inntekt for en krenkelse. Hvis nyansene i språket vårt går i oppløsning, vil vi miste evnen til å beskrive virkeligheten på en nyansert måte. Da risikerer vi også å forveksle krenkelser med det ubehag som kan ledsage rettelser, irettesettelser, kritikk eller selvinnsikt.
Ikke grunnlag for reprimande
Det er viktig at det lyttes til innvendinger fra elever, og at de tas på alvor. Men jeg kan ikke se at det i saken mot Malkenes var grunnlag for videre undersøkelser eller reprimander. Den burde vaert raskt avsluttet med en konstatering av at ingen krenking har funnet sted, og at elevenes opplevde ubehag må tilskrives en annen forklaring.
Jeg kan heller ikke se at det er grunnlag for å fremskynde evalueringen av loven (men kanskje er det et behov for å evaluere praktiseringen av den). Bestemmelsens formulering «krenking som mobbing, vald, diskriminering og trakassering» synes å vaere helt på sin plass. Det kunne vaere til hjelp ved praktiseringen om det naermere innholdet i formuleringen var utbrodert og eksemplifisert i tilhørende retningslinjer. Men på den annen side burde man kanskje forvente at skolene selv har tilstrekkelige ressurser til å løse denne tolkningsoppgaven. En god ordbok eller dyktig norsklektor burde kunne gjøre samme nytten.