Ikke drep drømmene mine
I lys av atomdebatten setter Tage Jensen i et debattinnlegg 14. mai de to store ideologiene i internasjonal politikk opp mot hverandre: realisme og idealisme. Sett selve atomdebatten til side og se på hvilke premisser det er han diskuterer på. Virkeligheten han maler, er at idealisme er naivt og at man er nødt til å vaere realistisk og ta utgangspunkt i slik verden faktisk er for å få til en endring. Jeg vil jeg gjerne forsvare idealismen.
For meg handler dragkampen mellom realisme og idealisme om enten å tørre eller ikke å tørre å drømme. Enten ta forsiktige skritt rundt seg selv og ikke tråkke noen på taerne eller slå ut med armene, kreve sin plass og gi rom for at håp faktisk kan føre til noe bedre.
Hvor hadde verden vaert i dag hvis alle var som Jensen og Unge Høyre? Kvinner hadde muligvis ikke hatt stemmerett. Rødstrømpene tok ikke hensyn til «verden slik den faktisk (var)», de motkjempet den og brølte mot de undertrykkende samfunnsstrukturene. Malala Yousafzai lot ikke sitt håp kveles av hvordan hennes hverdag så ut, hun ropte derimot høyere og fikk en kule i hodet for det. Dette er idealisme. Martin Luther King, Gandhi, Nelson Mandela. Dette er jo mennesker som har gitt sitt liv til idealismen. Til drømmen om en bedre verden, tross hvordan verden så ut akkurat da.
For øvrig vil jeg også påpeke at Jensens argument med at «(etter at) bombingen av Hiroshima og Nagasaki i 1945 rystet hele verdenssamfunnet, har svaert få stater gått til krig mot hverandre», er feil. Ifølge Journal of Peace Reaserch har det vaert 114 kriger siden 1946, og mange flere vaepnet konflikter. Jeg ville ikke akkurat kalle det få.
Men ja, det kan gå for langt. Og det finnes drømmer som er urealistiske. Men jeg synes å sette likhetstegn mellom idealisme og naivitet ville vaere feil og forferdelig synd for dem som har banet vei for den verden vi lever i nå.
Ukens sitat i min kalender er av T.S.
Eliot og lyder: «Kun de som risikerer å gå for langt, finner ut av hvor langt man kan gå.» Jeg kommer til å fortsette med å håpe, klatre opp i det høyeste jeg finner og rope «Tør å drømme, alle sammen!»