Psykologhjelpen ble mer og mer nødvendig
Nå har livet endret seg på en fantastisk måte.
Mange blir utsatt for mobbing på skolen. De aller fleste vet ikke at de blir mobbet, men de som vet, er de som har det verst. Jeg visste det ikke før vi hadde hatt et foredrag, og jeg kjente meg igjen i alt de sa. Jeg hadde det bra før det, men så begynte jeg å legge merke til alle de små detaljene. Det førte til at det bare ble verre og verre. Jeg begynte å grue meg til å gå på skolen og turte ikke å si ifra. Det var da jeg kjente på presset fra medelevene mine. Jeg kjente det ble vanskeligere og vanskeligere for hver dag som gikk.
Like god som søsteren
Det første jeg gjorde, var å vaere på sosiale medier. Jeg var der da de andre var på overnatting eller med hverandre hjem. Jeg satt alene i stuen og ventet på at noen skulle komme hjem. Jeg orket ikke mer, men jeg tvang meg selv hver eneste dag til å gå på skolen. Hvorfor? Hva var grunnen? Jeg er yngst og la et press på meg selv. Du skal vaere like god på skolen som søsteren din. Du skal vaere like god i sport som søsteren din. Når skal de tankene ta slutt?
Jeg sa ifra på en anonym test som kom senere det året. Da fikk jeg hjelp, og det ble lettere og vanskeligere på samme tid. 1000 kilo forsvant samtidig som nye kilo hoppet på meg igjen. Det er mange som kaller det en følelsesmessig berg-og-dal-bane.
Livet endret seg
Det er rundt 500 til 600 nordmenn som tar livet sitt hvert år. «Har du selvmordstanker, er du selvopptatt og utakknemlig», er det noen som sier. Selv vurderte jeg å begå selvmord, men jeg ombestemte meg, snudde tankene på hodet og begynte å tenke positivt. Jeg fikk troen på meg selv og sa ifra. Det var da livet endret seg, jeg fikk beskjed om at det var meg det var noe galt med. Det var ikke akkurat det jeg trengte da jeg begynte å komme opp mot toppen. Jeg faller rett ned igjen. Det var ikke meg det var noe galt med, men tankene mine. Jeg oppfattet alt feil, og det gode ble ondt. Det var det som forårsaket mobbingen min. Det var jeg som mobbet meg selv, selv om de andre selvfølgelig var med på mobbingen. Jeg så aldri at jeg var utakknemlig eller selvopptatt. Kanskje det var det andre tenkte om meg, men jeg så det aldri selv, og jeg ser det ikke nå heller.
Hjelpen ble mer og mer nødvendig. Jeg dro til en psykolog annenhver uke, og det var dårlig uken jeg ikke så henne. Jeg fikk verktøy som hjalp meg i de andre ukene. Etter fem ganger gikk det bedre, og jeg trengte ikke lenger psykologen min. Nå har livet endret seg på en fantastisk måte, og livet er bra. Selvfølgelig går det litt ned igjen, men opp ganske raskt. Aftenposten kjenner skribentens identitet.