La oss få vaere barn. La oss få vaere frie.
Hverdagen består av å spise, drikke, sove, gå på do, gå på skole og gjøre lekser. Ikke slit oss ut med lekser allerede på barneskolen.
Gjennom hele barneskolen gledet jeg meg til ungdomsskolen siden mange sa at de nesten ikke hadde noen lekser der. Jeg trodde jo på dem, men det var jo ikke sånn det egentlig var.
I hele sju år slet jeg med skolearbeidet. Jeg brukte hele kvelder på det, og jeg hatet det. Jeg måtte slutte på aktiviteter som jeg hadde etter skolen for å kunne gjøre ferdig leksene som de andre i klassen hadde gjort ferdig for lenge siden. Jeg trodde jo at jeg var den dummeste i klassen, og det hjalp ikke saerlig mye på selvtilliten.
Jeg fant etter hvert ut at mange av de andre i klassen hadde holdt på i timevis med leksene hjemme med foreldrene sine og ikke kommet noen vei, så foreldrene hadde bare søkt på Google eller brukt kalkulator for så å fortelle svaret til barna.
Jeg fikk et så dårlig syn på skolen at jeg ble sint, og laererne trodde jeg hadde ADHD. Flere år handlet bare om skole. Skole, skole, og enda mer skole. Hverdagen består for mange av å spise, drikke, sove, gå på do, gå på skole og gjøre lekser.
Føler meg som et tall
Mange skoler har lekser med ulike nivåer. Slik kan de som ikke er så flinke (som jeg faktisk har hørt en laerer si), gjøre leksene på laveste nivå, og de som er veldig flinke, kan gjøre de vanskeligste leksene. Jeg har alltid følt meg som en gjenstand i sånne rangeringer. Jeg føler meg som et tall. En som på en måte er til bry for andre. Dette systemet har de på mange ungdomsskoler også. Jeg som trodde alt dette var slutt.
Mange voksne og barn har sagt ifra nå. Nå er det på tide at de som styrer landet vårt, hører på folket, som de egentlig skal. Vi barn er fremtiden, så ikke slit oss ut allerede på barneskolen. La oss få vaere barn. La oss få vaere frie. Fjern den følelsen som sier at man er dum og feig og ikke kan noen ting. Fjern den følelsen som sier at man ikke kommer noen vei, at man alltid vil bo hos mamma og pappa.
«Bare» barn?
Jeg får ingen spesiell tro på samfunnet når myndighetene ikke hører på oss barn. Hva er egentlig grunnen til at myndighetene ikke hører like mye på oss som voksne? Er det på grunn av at vi «bare» er barn? Spør du meg, burde det uttrykket vaert utdødd for lenge siden.
Nå er det jo noen år siden politikerne var barn. Mye har endret seg. Barn har flere aktiviteter etter skolen og vil gjerne vaere med på å bestemme slik som dere voksne også kanskje ville. Dere voksne hadde en helt annen barndom enn det vi har nå. Finland har det beste skolesystemet. Gjett hva, de har null lekser. Likevel er finske elever de beste i Norden, ifølge mange tester. Det henger jo ikke på greip.