Dette gjør gullguttene i norsk herrefotball nå
Han er tett på Englands største talenter. Tore André Flo (44) er overrasket over at det er så få i norsk fotball som tar kontakt.
– Come on in, Tore! I årevis har de to vaktene sett alt av gullringer og tatoveringer passere Main Entrance ved Stamford Bridge.
Dette har vaert arbeidsplassen til José Mourinho, John Terry, Frank Lampard, Didier Drogba, Eden Hazard – og Tore André Flo – for å nevne noen.
Når 44-åringen fra Stryn krøker seg gjennom det aller helligste til Chelsea Football Club, snur den ene av de to vaktene med gul vest seg mot oss.
Han peker mot den høyreiste eks-spissen lenger fremme i korridoren, som er på vei inn til Stamfords Bridges gressteppe for å vaere manager for en av Chelsea FCs viktigste samarbeidspartnere i en sponsorkamp.
– Jeg vet ikke hvor mange fotballspillere vi har tatt imot her, men det er mange. Vi har sett alle hårfarger, rosa fotballsko, tatoveringer, alle typer mennesker. Men det er få som har vaert mer ydmyke og jordnaere enn Tore.
Tett på de største talentene
20 år er gått siden Tore André Flo scoret og skaffet straffespark i VMkampen mot Brasil. Han var én av 43 spillere som representerte Norge i enten VM 1994, VM 1998 eller EM 2000.
Aftenposten har kartlagt hva de 43 spillerne har gjort etter karrièren (les mer på de neste sidene):
● 14 av dem er trenere. Åtte har andre jobber i fotballen.
● Mens tre har høyt profilerte TVjobber.
● Totalt livnaerer 25 av de 43 seg fortsatt på fotballen.
Men det er ingen av dem som er så tett på en storklubb som Flo.
Fra karrièrepunktum i 2012 til 2017 var han ansatt som utvikler i Chelseas akademi. Det siste året
har «Flonaldo» vaert ambassadør for klubben, samtidig som han har vaert en av tre ansatte som har fulgt opp Chelseas 38 utlånte spillere. I tillegg har han hatt gjesteopptredener i Sky Sports-studio sammen med blant andre Gordon Strachan og Viv Anderson.
Hører lite fra Norge
Selv om Flo er ansatt i en av verdens største klubber, som vant Premier League i 2017 og har vunnet syv av de ni siste Youth FA-cupfinalene, er det få i norsk fotball som har ringt for å utveksle erfaringer.
Flo nevner to unntak: Leif Gunnar Smerud, som involverte ham på U21-landslaget og Dag Opjordsmoen ved Toppfotballsenteret.
Ellers er det stille. Flo er ikke sår for det, men han virker overrasket.
– Vi var en generasjon som fikk voldsomt med erfaring fordi vi var ute og konkurrerte på et veldig høyt nivå. Jeg er her hvis de vil ta en telefon. Selv om jeg har full stilling og vel så det her, er jeg interessert i at Norge utvikler seg.
Den gamle Chelsea-spissen understreker at han ikke har gjort så mye selv for å oppsøke det norske fotballmiljøet.
– Men etter noen år på akademiet her borte føler jeg meg mer klar for det. Jeg vet mye mer om det å vaere trener og utvikle talenter enn jeg gjorde rett etter at jeg la opp.
– Hva kan du bidra med?
– Leif Gunnar (Smerud) har brukt meg som samtalepartner om hva talentene her borte gjør. Jeg tror det kan vaere interessant også for unge norske spillere. At jeg kan vise litt hva som skjer på innsiden. Hvordan jobbe med veldig store talenter, der mange allerede har vunnet store turneringer med aldersbestemte landslag.
– Men litt mer konkret, hva kunne du hjulpet med dersom et akademi, en norsk eliteserieklubb eller fotballforbundet ringte?
– For eksempel å sette opp treninger. Hvor harde skal de vaere? Hvor hardt skal kampprogrammet vaere? Når skal en jobbe med spillernes taktiske evner? Når skal en bare tenke teknikk? Her har vi klart å differensiere
spillere. Hvem trenger én type trening? Hvem trenger en annen type trening? Vi jobber med psykologien til spillerne. Noen har afrikansk bakgrunn, andre er fra VestLondons flottere strøk. Det er vanskelig å forklare på få setninger, men alt går på erfaring fra hvordan man utvikler spillere.
200 spillere på akademiet
Ved Chelseas akademi på Cobham er det rundt 200 spillere i alderen 9–19 år. Her er det trenere, leger, analytikere og fitnesstrenere ansatt på heltid. Her er det «sosialarbeidere» som har én oppgave: Sørge for at 13-åringene som blir plassert i familier rundt Cobham, skal ha det best mulig.
Detaljene maksimeres, alt fra løpesett til avslutninger. Akademiet har egne spesialister på bevegelsesmønster og løpesett.
Kampene til akademilagene filmes. Spillerne utstyres med GPS-brikker, både i trening og kamp. Alt analyseres. Og de 30 banene er strøkne som golfbaner.
– Da jeg trente 14-årslaget, føltes det som jeg trente en profesjonell storklubb. Alt rundt deg var så profesjonelt. Alt som har med Chelsea å gjøre er det 100 prosent kvalitet på. Alt utstyret, trenerne blir voldsomt fulgt opp og utdannet. Helt til veldig lav alder får du det absolutt beste rundt deg. En kan spørre seg, og det gjør jo nordmenn ganske fort, om det er noen vits at alt rundt skal vaere 100 prosent. Det kan vaere at man blir for godt vant. Det kan også bli et problem for noen spillere.
De unge som kommer inn her, ser på fotballen som en livreddende situasjon. Jeg tror det er få i Norge som ser på fotballen som det.
Tore André Flo om Chelsea og Norge
Skiftet ut begge hoftene
Halvannen time tidligere tikker det inn en melding: «10–12 minutter. Kø!». London-trafikken kan vaere en vrien øvelse, også for en gammel Chelsea-stjerne. Når han småjogger opp trappen til hotellresepsjonen, 20 minutter etter avtalt tid, roper hele ansiktet «unnskyld!».
– Det tok litt tid dette, sukker han og synker ned i en sofa.
Flo ser uforskammet sprek ut. Alderen er nå én ting. Men for to år siden skiftet han ut begge hoftene samtidig grunnet slitasje.
I nesten fire måneder var han satt helt ut av spill. Huset måtte tilpasses en mann som knapt klarte å bevege seg. Flo måtte hinke rundt med en klype for å plukke opp ting fra gulvet.
Men Flo er bra igjen nå. Han har trent godt og begynt å spille fotball igjen. Det er også grunnen til forsinkelsen. Han spilte fotball med gamle stjerner som Gianfranco Zola, Dennis Wise, Roberto Di Matteo og Graeme Le Saux i anledning en legendekamp for å markere at det var 20 år siden Chelsea vant Cupvinnercupen.
– Du var selv en del av norsk fotballs gullalder og må ha en mening om fallet?
– Ja, jeg har tenkt litt på det. Jeg er veldig interessert i at Norge skal komme oss opp der vi var. Men jeg vet ikke om det er mulig å gjøre det i Norge som vi gjør her. Forholdene her er så store. Det er så mange spillere å ta av. Her tar du inn de beste, du slipper å tenke på dem som er nest best. I Norge må vi gjøre det på en litt annen måte.
– Hvilken måte?
– Det er mulig å ta vare på de nest beste og samtidig gi et godt tilbud til dem som ser ut til å kunne bli best. Jeg har skjønt at det kommer frem profesjonelle akademier også i Norge. I Vålerenga, Rosenborg, Strømsgodset, Stabaek. De må spille mot hverandre. Jeg er redd for å si det til nordmenn, fordi det er et ømt tema. Norge er et fantastisk land og kulturen må ikke ødelegges. Men de aller største lagene må satse på de beste.
– Er det noen forskjell på mentaliteten mellom England og Norge?
– De unge som kommer inn her, ser på fotballen som en livreddende situasjon. Jeg tror det er få i Norge som ser på fotballen som det. Her satser en hele livet på å bli fotballstjerne for å komme seg ut av trangere kår.
– Mobilbruk tar for mye tid
Flo påpeker at det er mulig å bli stjerne også uten akkurat den sulten, og at Norge også kan fostre gode internasjonale spillere.
– Det handler om den indre driven. I tillegg er det et tema jeg brenner veldig for, som dessverre er ganske utbredt i Norge. Det er altfor mye mobilbruk og TV-spill i hverdagen. Det er veldig lett tilgjengelig for norsk ungdom. Man får mobiltelefon i kjempeung alder, det tar over timer som kunne blitt brukt på trening.
– Hvordan er det i Chelsea?
– Mobiltelefoner er bannlyst, de skal ikke vaere synlige ved treningsfeltet på Cobham. Jeg tror det er mye å hente. Mobilbruk og TV-spill tar bort mange treningstimer og faktisk en god del energi. Men dette blir diskutert her også. Dette er et problem som sprer rundt seg i verden.
Flo mener det blir gjort mye bra i norsk fotball, at en i Norge har kommet langt med teknologien. – Det står ikke på det.
– Hva står det på da?
– Litt med kulturen. At en har hatt det for godt. Ikke vaert villig til å jobbe hardt nok. Men plutselig klarte landslagene å kvalifisere seg til EM-sluttspillene i U17 og U19. Da er det kanskje noe der likevel.
Høyeste trenerutdannelse
Tore André, kona og de fem barna bort fortsatt i London. Eldstegutten Johan (19) er på flyttefot til Sogndal, for å spille på rekruttlaget der. På sikt er målet å flytte hjem til Norge. Flo har tatt den høyeste trenerutdannelsen og kanskje kan en eliteseriejobb friste etter hvert?
– Ja, helt klart. Men på den andre siden: Jeg snakket med Zola, Wise og Di Matteo om det i dag. Hvis du hopper ut i den verden, så blir alt usikkert igjen. Nå har jeg en god jobb jeg kan gå til i morgen også. Hopper du inn i managerlivet blir alt snudd på hodet. Det eneste som er sikkert, er at du blir sparket en dag.