Trump endevender eget parti

– Det finnes ikke noe republikansk parti. Det finnes et Trump-parti. Det republikanske partiet tar seg en blund et sted, sa John Boehner, tidligere leder for republikanerne i Representantenes hus, på et møte i Michigan nylig.

Formuleringen er hverken original eller hard, men vakte oppsikt fordi den kom fra en tungvekter i partiet. Dessuten er Boehner ikke blant Trumps erklaerte fiender. Han kaller seg tvert imot en venn og sier at Trump ga ham oppmuntrende klapp på skulderen da det stormet som verst.

Noen husker nok at Boehner trakk seg som leder av Representantenes hus. Det skjedde i 2015, før Trump steg frem. Boehners posisjon ble undergravd av republikanske folkevalgte med naerhet til den reaksjonaere Tea Party-bevegelsen. Senator Ted Cruz fra Texas var fremst blant dem.

Et års tid etter avgangen sa Boehner at Cruz var en «djevel av kjøtt og blod» og takket for at den erkekonservative texaneren av cubansk avstamning ikke ble republikanernes presidentkandidat. Cruz var jo Trumps naermeste konkurrent.

Allerede her skisseres tre ulike utgaver av the Grand Old Party (GOP), som republikanerne ofte kalles: Boehners, Cruz’ og Trumps GOP.

Populist i teorien

Bildet kan lett kompliseres: Richard Nixons GOP var noe annet. I dag huskes Nixon bare for sin avgang i vanaere i 1974, men historieprofessor Melvin Small kalte ham i en bok «den siste liberale presidenten». Nixon fikk gjennom offensiv miljøpolitikk, avskaffet raseskillet på skolene i sørstatene og drev til og med noe så sosialistisk som lønns- og prisregulering.

For tre år siden spurte jeg Small om han virkelig mente at Nixon lå til venstre for de senere demokratiske presidentene. Han svarte at Nixon i alle fall må plasseres til venstre for Jimmy Carter og Bill Clinton, men kanskje ikke den tredje, Barack Obama.

Nå er det altså Trumps GOP som gjelder, eller Trump-partiet, for å bruke Boehners ord. Det er unektelig en merkelig skapning, men hvordan skal det beskrives og karakteriseres?

Trump kan kalles en populist. Kjernen i populismen er kamp for «folket» mot «eliten». Den kjemper Trump retorisk, i sine folkemøter, men hva med praksis? Skattereformen og mye annet han får gjennom, tjener primaert amerikanske eliter.

Tror han er enehersker

Trump er autoritaer. Han tror tilsynelatende at han ble valgt som enehersker, ikke president i et demokrati med skarp maktdeling. Presidentens angrep på rettssystemet, de frie mediene og andre deler av samfunnet kan få det til å gå kaldt nedover ryggen på noen hver.

Boehner gir uttrykk for en tredje mulighet, som samtidig forteller at man ikke skal legge for mye i hans spissformulering: – Hvis du skreller bort all støyen, Twitter-meldingene og alt det der, noe som er praktisk talt umulig, ser du at det han gjør, stort sett er bra, sett fra et republikansk ståsted.

Boehner nevnte Trumps omfattende deregulering og fremskrittene i Nord-Korea. Han kunne sikkert ha lagt til skattereformen.

Tilnaermingen er typisk for en stor del av det republikanske partiet. I den grad Trump er et problem, mener de det er i form, ikke innhold. Eller: De later som om de mener det. Eventuelt: De innbiller seg at de mener det.

Bak ligger den absurde polariseringen i amerikansk politikk: Demokratene er fienden. Lojalitet til egen stamme er første bud.

Snur GOP opp ned

Det er likevel ingen tvil om at «Trumppartiet» truer GOPs fremtid. Presidentens rølping i alle kanaler knekker partiets ry som det «voksne» i amerikansk politikk. Presidentens kvinnehistorier, for å bruke et forsiktig uttrykk, undergraver GOPs ry som verdikonservativt og anstendig. Trumps handelskrig undergraver ryet som frihandelens forsvarer.

Trumps innvandringspolitikk og uforsiktige omgang med rasespørsmålet undergraver ytterligere mulighetene til å sanke stemmer i voksende ikke-hvite velgergrupper. Trumps manglende respekt for maktdelingen i USA undergraver

GOPs rolle som grunnlovens forsvarer.

Intet er nytt ved at maktpartier endrer seg når tidene endres, for det må de. Men det er vanskelig ikke å se Trump-aeraen som noe annet: GOP snus nesten opp ned. En klassisk republikansk skattereform endrer ikke på dét. Etter vanlige mål burde det Trump står for, dessuten vaere fortid, ikke fremtid.

Boehners spissformulering i Michigan var nok spontan, men den traff godt. Det vi ser nå, er ikke GOP, men Trump-partiet. Blir han sittende i Det hvite hus i åtte år, er det uvisst om det gamle partiet kan vekkes fra søvnen.

Etter vanlige mål burde det Donald Trump står for, vaere fortid, ikke fremtid