Til minne om Bobby Kennedy
Som dagens amerikanske president ønsket også Robert Kennedy et «great America», men det måtte gå hånd i hånd med et «good America».
«Bobby Kennedy for president» heter en av de severdige seriene som nå vises på Netflix.
Men Robert (Bobby) Francis Kennedy (RFK) ble aldri president i USA.
Han døde 6. juni 1968 etter å ha blitt skutt i Los Angeles. Like før hadde han holdt seierstalen etter å ha vunnet Demokratenes primaervalg i California. Seieren ga ham favorittstemplet til å bli Demokratenes presidentkandidat ved valget i november samme år.
Elsket, men også mislikt
Ved sin død var Robert Kennedy den fremste talsmann for det fattige Amerika og for det unge Amerika. Arbeidsløse i storbyene, utarmede svarte i Sørstatene, ulike minoriteter, desperat storbyungdom – alle satte de sin lit til at han skulle forandre deres livssituasjon til det bedre.
Men like sterkt som han ble elsket, ble han også mislikt og hatet. Noen ble provosert av hans personlighet, som kunne virke arrogant og hensynsløs. Andre mente at han var en kynisk opportunist, som utnyttet glorien som stadig strålte rundt broren, president John F. Kennedy (Jack), myrdet i Dallas i 1963. At han også hyppig utfordret det politiske og kommersielle establishment i USA for deres likegyldighet overfor nøden og urettferdigheten som rammet så mange, gjorde ham heller ikke saerlig populaer i slike kretser.
Antagelig ble hans utålmodighet og ubendige vilje til å få ting gjort av noen misforstått som ubehagelig adferd. Men for Robert Kennedy måtte handling følge ord.
Evne til å kunne skifte mening
Som sin brors fremste valggeneral, ved valget til senatet i 1956, siden til Det hvite hus i 1960, viste han seg som en overlegen organisator og inspirator. Han hadde en sjelden evne til å få valgmedarbeiderne til å jobbe mer enn de trodde de kunne makte.
Hans lojalitet og vilje til å stille opp for andre var et annet typisk karaktertrekk. Var du noen gang i vanskeligheter, så var Bobby der, sa hans svigerinne Jackie. Hun kunne ikke alltid si det samme om sin mann, presidenten.
For min del er jeg saerlig imponert over hans evne til å kunne skifte mening. Det er ikke nødvendigvis opportunisme. For Robert Kennedy skjedde det på grunn av ny innsikt. Typiske eksempler er kampen for de svartes rettigheter i USA og kampen mot Vietnamkrigen.
En av USAs beste justisministre
Robert Kennedy var en sosialliberal politiker. Han var pragmatiker når det gjaldt politiske virkemidler, og han var ikke alltid like stueren blant de intellektuelle demokrater. På sin side hadde han lite til overs for politikere som den liberale guru Adlai Stevenson og hans tilhengere. Etter Kennedys mening var de mer opptatt av prat enn av å oppå konkrete resultater.
Robert Kennedy sa selv at han var liberal, hvis liberal innebar å bry seg om mennesker som led nød eller falt utenfor samfunnet.
Som justisminister i brorens regjering jaget han kjeltringer. Han slo ned på korrupsjon og brudd på borgerrettigheter i Sørstatene.
I strid med de fleste spådommer ble han en av de beste justisministre USA har fostret.
Han videreførte sitt tidligere korstog mot organisert kriminalitet personifisert ved Transportarbeiderforbundets mektige sjef Jimmy Hoffa. Kennedy påbegynte denne kampen som ansatt ung jurist i Senatets komité mot korrupsjon i årene 1957–1959.
Robert Kennedy utfordret den legendariske J. Edgar Hoover, som hadde gjort FBI til en stat i staten. Hoover sa ved en anledning at de to mennene han hatet mest, var Robert Kennedy og Martin Luther King jr.
Det var hans fortjeneste at kampen mot raseskillet kom på presidentens dagsorden og førte til nye borgerrettighetslover. Robert Kennedy var først likegyldig, men da han erkjente den enorme urettferdigheten raseskillet innebar, ble kampen for svartes borgerrettigheter en fanesak.
I sin kamp mot ungdomskriminalitet la Robert Kennedy også vekt på det sosiale perspektivet. Han uttalte at om han ikke var blitt født som en Kennedy, ville han antagelig ha vaert ungdomskriminell
Robert Kennedy var noe så sjeldent som en både idealistisk og handlekraftig politiker
eller revolusjonaer.
Hans viktigste bragd
Sett med den øvrige verdens øyne var nøkkelrollen Robert Kennedy spilte som presidentens rådgiver under Cubakrisen 13 dager i oktober 1962, hans viktigste bragd.
Sovjetunionen var i ferd med å plassere atomraketter på Cuba, og verden balanserte på kanten av 3. verdenskrig. Han overkjørte de militaere haukenes råd og foreslo en forhandlingsløsning som førte til at rakettene ikke ble utplassert.
Det er utvilsomt at det først og fremst var Robert Kennedys mesterlige innsats som sikret fortsatt fred.
Marginale gruppers advokat
Drapet på president Kennedy etterlot Bobby i personlig fortvilelse og i et politisk vakuum. Gradvis gjenvant han livsmotet og sitt politiske engasjement. Det var umulig å fortsette som justisminister, dertil var forholdet til den nye presidenten Lyndon B. Johnson for problematisk. I 1964 ble Robert Kennedy valgt som senator fra New York. Fra denne politiske plattformen utviklet han seg til å bli de marginale gruppenes viktigste advokat og aktivist.
Hadde han tidligere jaget skurker, skulle han nå jage rettferdighet.
«Great America», og «good America»
USA opplevde i annen halvdel av 1960 årene en dyp splittelse. Den var utløst av den økende motstanden mot krigen i Vietnam, men også av at raseskillet fortsatt florerte og av en økende uro blant ungdom og fattige i storbyenes slumstrøk.
I tillegg til sin kamp mot fattigdom ble Robert Kennedy nå en markant forkjemper for å forene nasjonen og en stadig mer kritisk motstander av Vietnamkrigen. Som dagens amerikanske president ønsket også Robert Kennedy et «great America», men det måtte gå hånd i hånd med et « good America».
Da han annonserte sitt kandidatur som president, understreket han nødvendigheten av en ny politikk – «en politikk som kan få slutt på blodsutgytelsen i Vietnam og i våre byer, en politikk som kan bygge bro over kløften som i dag eksisterer mellom svarte og hvite, mellom rike og fattige, mellom unge og eldre.»
Hadde gjort USA mer harmonisk
Robert Kennedy var noe så sjeldent som en både idealistisk og handlekraftig politiker. Om aldri så forgjeves, må det vaere tillatt, for en som opplevde denne tiden, å tenke på hvilken president Robert Kennedy kunne ha blitt og hva det ville ha betydd for nasjonen USA.
Sannsynligvis hadde han ført en politikk som hadde gjort USA mer harmonisk. I så fall hadde det kanskje heller ikke blitt skapt grobunn for at Det Demokratiske partiets kjernevelgere skulle støtte en Donald Trump som president.