Barcode er bra
Arkitekturprofessor Ulf Grønvold skriver i en kronikk her i avisen at «Barcode er snart passé» og mener denne typen arkitektur er gått ut på dato. Grønvold hevder at god arkitektur i en urban setting er noe helt annet og eksemplifiserer det med kulturkvartalet i Bodø bestående av Stormen Konserthus og Stormen Bibliotek.
Dette prosjektet, som åpnet i 2014, er tegnet av det britiske arkitektfirmaet DRDH. Grønvold liker Stormen, han poengterer: «De nye kulturhusene i Bodø prøver ikke å vaere spektakulaere og merkverdige. De er heller lavmaelte og elegante.» Jeg er enig. Det er et utsøkt prosjekt, og det spiller også bevisst på gjenreisningsarkitekturen som preger Bodø så sterkt. Det fortetter og urbaniserer i en by som fortjener det.
Besk kritikk
Hans kritikk av Barcode er derimot ganske besk: «Der er det oppsiktsvekkende figurer og forbausende ytterhud, ikke arkitektonisk konsistens som teller ... Kanskje vil denne husrekken … forsvinne ut av folks bevissthet og man vil lure på hvorfor bygde vi ikke ordentlig gammeldags by i Bjørvika, med sammenhengende fasaderekker som danner plasser og varierte gater. Slik som på Aker brygge og Tjuvholmen.»
Det er et langt sitat, men det er viktig. Grønvolds premiss kommer godt frem. Han ønsker seg sammenhengende bygningsfasader, slik vi har i de klassiske bystrøkene. Sammenhengende fasader er en god idé og stort sett det rette. Den klassiske murbyen, 1890-tallsbebyggelsen på Frogner og Grünerløkka, er nettopp slik, og den har også kvartalsstruktur. Men i Bjørvika er dette ikke et ideal som lar seg anvende uten at en rekke negative effekter også blir synlige.
Dårlig arkitektur? Nei. Snarere en demonstrasjon av hvordan man kan og bør bygge når man skal nå ulike og motstridende mål.
En fysisk realisering av fjordbyen
Å bygge tett og høyt, men med store glipper mellom husene har sikret at lys slipper inn over Oslo S og Schweigaards gate, og at gatenettet og bebyggelsen på Grønland får sikt ut til fjorden.
Barcode styrker kontakten mellom byen og fjorden og er derfor en fysisk realisering av fjordbyen. Det er en oppgave som man ikke skal kimse av. En sammenhengende bygningsmasse som på Tjuvholmen og på Aker brygge står i et helt annet forhold. Dette er områder som har fått nye funksjoner og som i liten grad er koblet på byen bak, der de ligger fysisk løsrevet fra resten av bylandskapet. Én oppskrift passer ikke overalt.
Da nederlandske MVRDV og norske Dark arkitekter og A-lab vant den internasjonale konkurransen om reguleringsplanen i Bjørvika i 2003, var juryen takknemlig for at det kom et prosjekt som tok vare på lys, tillot variasjon og store volumer.
Suksess for miljø og økonomi
Et annet vesentlig poeng med Barcode var å bygge et nytt byområde med boliger, naering, offentlig kulturinstitusjoner og rekreasjon. Så langt har området vaert en stor suksess. Det har sikret at større private aktører kan ligge sentralt i naerheten av Norges største kollektivknutepunkt. Det gir en økonomisk og miljømessig baerekraft få andre prosjekter er i naerheten av. Enhver ny arbeidsplass i Bjørvika produserer en femtedel så mye CO₂ som snittet av arbeidsplasser i Oslo gjør. Beliggenheten har hatt substansiell effekt på bruken av bil.
For naeringsaktørene som ligger i Bjørvika, er også rekruttering blitt vesentlig lettere. Det er mange andre hensyn man må bør ta i byutviklingen enn miljø og økonomi, men legger man kun disse faktorene til grunn, skulle man ha bygget mye høyere rundt Oslo S enn det som nå er gjort. Allerede i dag er det 12.000 arbeidsplasser her, når området er ferdig, vil det antallet vaere rundt 20.000.
En annen ting verdt å notere seg er at Bjørvika er et stort og mangfoldig område. Det er rundt 650 mål. Gatene beslaglegger 20 prosent av arealet, men av de 80 prosentene som er igjen, blir bare 40 prosent spist opp av bygningsmasse, de siste 40 prosentene blir torg, parker og plasser. Og ja, det er en del av disse såkalte «allmenningene» som er ganske magre og lite overbevisende, men som sum er dette et byområde som – lenge før det er ferdig – kombinerer kulturutvikling og gode offentlig rom med naeringsarealer og boliger.
Inntil nå er det bygget rundt 1500 boliger, og når alt er ferdig, vil Bjørvika huse rundt 5000 boliger, flere av dem vil vaere plassert i Barcode-rekken. Det er et grep som gjør at området må sies å bryte med modernismens planidealer.
Barcode representerer fremtiden
Jeg vil gjerne be Ulf Grønvold utdype kritikken mot selve arkitekturen? Er det virkelig så enkelt som at alle byggene er like, de har bare kledd seg i litt ulike gevanter? Er det ikke slik med nesten all arkitektur? At fasadene er ulike, men mye annet likt, kan vel ikke vaere et ankepunkt i seg selv. Er det ikke slik at fasadevariasjon er et virkemiddel for å skape variasjon, og er ikke nettopp variasjon noe vi som bruker en by, setter så stor pris på?
Den magnifikke brudekjolen til Snøhetta (Deloitte-bygget) er da vitterlig en ekstremt sterk kontrast til arkitektkontoret DARKs maskuline fasadeuttrykk. Dessuten er det stor forskjell på de ulike byggene også, noen er høye, noen er lavere, noen er smalere, andre er bredere. Er det ikke den grunnleggende arkitektoniske kvaliteten vi må snakke om?
Min påstand er enkel: Barcode fungerer veldig godt som ett av flere elementer i en ny bydel og finter ut et sett av motsigelser som en annen reguleringsplan og et annet arkitektonisk ideal ikke ville ha klart.
Barcode kunne sikkert blitt enda bedre, men prosjektet er ikke passé. Det representerer fremtiden.