Jeg er en av «de behandlingsivrige sexologene»

Spaltist Anki Gerhardsen tar i en kronikk i Aftenposten opp pressens servilitet rundt kjønnsinkongruens. Hun skriver blant annet om kjønnskorrigerende behandling av barn – noe som ikke eksisterer.

Dersom kjønnsdysfori hos barn fortsetter ved pubertetsstart, kan man tilby pubertetsutsettende behandling for å kjøpe mer tid til utredning. Det er i tråd med internasjonale retningslinjer. Ingen under 16 år får kjønnshormoner eller kirurgi.

Jeg er en av «de behandlingsivrige sexologene som spanderer hårvekst og mørkere stemme på nasjonens døtre». Jeg forskriver hormoner til pasienter med kjønnsinkongruens etter en grundig og tverrfaglig vurdering. Jeg har vaert lege i 23 år, spesialist i allmennmedisin i 15 år, sexologisk rådgiver i 10 år og jeg er universitetslektor. Jeg er en ganske vanlig mann, ingen «aktivist». Jeg samarbeider med andre erfarne leger, psykologer og sexologer massevis av kunnskap på feltet. På møter diskuterer vi pasienthistorier, forskning og erfaringer. Jeg har derfor noe mer erfaring enn et årsstudium i sexologi, selv om jeg har det også.

I alle disse årene har jeg sett ansatte på Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme (NBTS) komme og gå. Det har tidvis vaert høy turnover og indre stridigheter som har gått ut over pasientene. Jeg er helt uenig i at de ansatte på NBTS er de eneste ekspertene på feltet. Jeg har møtt svaert mange mennesker med mye psykisk smerte etter et liv hvor kropp og sjel ikke stemmer og som har fått avslag på behandling på NBTS. Det ikke å behandle er også et aktivt valg, med uante konsekvenser.

Jeg har sett psykiske symptomer forsvinne som dugg for solen når pasienter med kjønnsinkongruens kjenner følelsen av å vaere hele mennesker. Jeg har sett forknytte, isolerte og ulykkelige mennesker blomstre opp og delta i samfunnet. Dette som følge av å bli sett og trodd på og bli behandlet som den de er. For meg er det god behandling.