Torstein Hagen (75) har cruisekontroll
Mange forbinder cruisereder Torstein Hagen med milliardformue og ett stykk henlagt korrupsjonssak. Han er også en mann som vasker skjortene sine selv på myntvaskeri.
Se her!
På avstand ser det ut som buksepress, men det er bare en påsydd søm. Torstein Hagen bøyer seg frem og drar i bukseleggen så vi bedre kan se.
– Er det sant at alle buksene dine har strikk i livet?
– Ja. Jeg tror faktisk jeg fikk en ny levering i sted. Vent litt!
Styrelederen, grunnleggeren og eier av cruiseimperiet Viking Cruises, som ikke vil bli kalt reder fordi «reder er et ord som gjerne brukes når folk i bransjen har gjort noe galt», forsvinner inn i naborommet. Han kommer tilbake med en blå pakke sendt ifra Kina. Av praktiske og helsemessige årsaker orker ikke den 75 år gamle forretningsmannen ubehagelige og stramme dressbukser lenger. I noen sekunder kjemper han mot tape og papir før pakkens innhold resolutt trekkes ut i dagslys. Han nikker gjenkjennende fornøyd mot den avanserte joggebuksa. Så snurper munnen seg en smule før han i aerlighetens navn må innrømme at det er ett lite aber ved den spesialsydde forsendingen:
– Buksene er litt dyre.
Kardinal i cowboyhatt
Viking Orion, Torstein Hagens femte og nyeste havgående cruiseskip, ligger denne formiddagen fortøyd utenfor Livorno i Italia. Man skulle tro det var en spesiell dag for den skoleflinke fyren fra Nittedal, som ikke bare er en av Norges, men en av verdens rikeste menn, plassert på Forbes liste for slike, med en formue på naermere 20 milliarder kroner.
Faren til den for mange relativt ukjente nordmannen, var autodidakt bestyrer av saga på Rotnes Bruk. Av grunner Hagen ikke lenger kan huske, fant han selv på å studere IT i USA allerede på begynnelsen av 60-tallet. Den dagen John F. Kennedy ble begravet var Torstein Hagen til stede. Av amerikanerne laerte han at alt er mulig. Noen år senere, etter han hadde vaert i Trondheim og avlevert en diplomoppgave i fysikk ved NTH, om kunstig intelligens, reiste han tilbake til USA. Denne gangen for å sitte helt bakerst i klasserommet på Harvard University og reflektere over det befriende faktum at en sjenert gutt fra enkle kår i Nittedal kunne sitte nettopp der, uten å stå tilbake for noen hva kunnskap angikk.
– Selvtillit er ikke noe du er født med, det er noe du oppnår ved å lykkes.
I dag står han fremst på baugdekket. Viking Orions gudmor, Anna Lee Fisher, pensjonert NASA-astronaut, skal om noen timer knuse en flaske Gammel Opland mot det nymalte skroget. En kardinal fra Vatikanet er på plass for velsignelsens skyld. Naermere tusen gjester, gaver, fyrverkeri, champagne. Sissel Kyrkjebø skal synge under toskansk stjernehimmel.
Hagen er hverken nervøs eller spent i forkant. Ikke har han forberedt noen tale heller, men si noe, det skal han. Han spør oss hva vi synes om skipet. Kan vi se at lobbyområdet minner om Dagligstuen på Continental i Oslo? Har vi lagt merke til rosemalingen på barstolene? Munch-bildene på storskjermen?
90 prosent av cruisegjestene er amerikanere. Ifølge en av de ansatte er det 72 forskjellige nasjonaliteter på selskapets lønningsliste. Alle som jobber i informasjonsskranken har på norsk maskinstrikk fra Dale of Norway.
Har du ikke sett en vikinghjelm på naert hold før, kan du saktens få studert en nøye her. Ikke smakt G35, sier du? Dont’ worry, vaffeljernet gløder i restauranten Mamsen på dekk syv. Skyll plata ned med kaffe fra Friele, servert i blomstrete porselen fra Figgjo.
– Hva synes amerikanerne om alt dette norske?
– De elsker det.
Litt senere står vi på badevaerelse i Owners Suite, lugaren Hagen bor på når han er til sjøs. Han har personlig sørget for at de små sjampo- og balsamflaskene er forståelig merket og til å åpne uten at man må ta tennene i bruk. Til tross for perfeksjonistens hang til detaljfokus, holder han fast i at han ikke har premièrenerver.
– Jeg er kanskje blitt litt blasert. Dagen derpå, mens vi spiser frokost i nettopp Mamsen, oppkalt etter Hagens avdøde mor som holdt på å bli 100, forteller han at dåpsfesten for hans del kulminerte i nachspiel på lugaren sammen med nevnte kardinal. – Han hadde med seg egenprodusert prosecco.
Torstein Hagen er ikke av den typen som brøler av latter. Latteren hans kommer ulmende, som godslig brumming, før den rolig og smittende brer seg i rommet.
På et tidspunkt skal visstnok kardinalen ha iført seg cowboyhatt. Hagen brummer. – Jaja, sier han. – Jaja?
– Ja?
Han smiler og viser med hånden at han har lagt det bak seg. – Men nå er det over.
«Det er sånn vi gjør det. My God.»
Det samme kunne man ikke si dagen etter at tidligere Bergens-ordfører Trude Drevland døpte cruiseskipet Viking Star. I Vågen, i Bergen, på 17. mai, 2015. Det ble for mye for enkelte. Hadde naeringslivet gått hen og kjøpt nasjonaldagen? Skulle nasjonaldagen plutselig hete Torstein Hagen-dagen, nå? Hva var det egentlig som foregikk?
Før dåpen fløy Hagen ordfører Drevland til Venezia i selskapets private jetfly, på selskapets regning. Skipet skulle sjøsettes. Det er en lang historie, men kort fortalt så mente kritikere at Hagen, som på den tiden ikke hadde bodd i Norge siden han flyttet til London i 1985, og heller ikke så langt hadde operert med norskregistrerte båter, fisket etter endringer i lovverket hos Norsk skipsregister (NIS). Slik skulle han få festet norsk flagg i hekken på båtene sine. Han fikk flagget, men både Torstein Hagen, Trude Drevland og havnedirektør Inge Tangerås ble siktet for korrupsjon.
Siktelsene ble henlagt i 2016.
– Jeg er ferdig med den saken.
– Du har sagt at du ikke angrer noe. Men hvordan opplevde du det, når du selv mente at du ikke hadde gjort noe galt?
– Visste. Jeg visste at vi ikke hadde gjort noe galt.
– Det må ha vaert dramatisk?
– Det var forferdelig trist for Trude og havnedirektøren at saken utviklet seg som den gjorde. At vi skal ha forøkt å lobbe oss inn i NIS er en fullstendig urimelig påstand hvis du ser naermere på dateringen i den mye omtalte emailkorrespondansen mellom Drevland og meg. At det så på toppen av det hele blir kalt en bestikkelse, at jeg sørger for å fraktet skipets gudmor ned til sjøsettingen, altså…
Torstein Hagen lener seg oppgitt tilbake før han fullfører resonnementet: – Det er sånn vi gjør det. My God. – Kanskje det handler om kulturforskjeller?
– Eller janteloven? Jeg har sagt det før: Jeg visste ikke at det var fengselsstraff for brudd på janteloven.
– Kan du se hvorfor noen reagerer på at en ordfører lar en naeringslivaktør betale flybilletten sin?
– Det eneste jeg kan si til det, er at jeg helt aerlig ikke anså det for min jobb å avklare med Drevlands overordnede hva som er i orden og ikke med hensyn til akkurat det.
Han forteller at han selv hadde tenkt på det med Vågen og 17. mai. Var det litt «too pretentious»?
– Det skrev jeg også til Bergens ordfører mens vi planla dåpen, lenge før jeg hadde spurt henne om hun ville vaere gudmor.
Han tapper i bordet med pekefingeren.
– Jeg er ikke helt uten gangsyn jeg heller.
En jaevla kamp
Hvis du aldri har vaert på et cruiseskip før, eller akkurat har vaert på ett for mye, tenker du kanskje blinkende kasinoer, høy BMI og Captains Table.
– Vi bringer cruising tilbake til det det en gang var. Interessante reisemål, ingen kasinoer og ingen unger, sier Hagen før han slenger seg ned i den bakerste av de beige sittegruppene på første dekk.
– Dette er mitt favorittsted om bord. Gjerne med en gin og tonic ved siden av meg. Alle cruiseskipene til Viking er like inni. Det forenkler byggeprosessen og gjør det lettere for ansatte å jobbe på tvers av skipene.
– Det var en jaevla kamp internt da jeg sa jeg ikke ville ha kasino om bord på båtene. Alle ville ha det, unntatt meg. Det ble ikke kasino. Kun nattklubb, hvis spesialitet er årgangsarmagnac. Hagen holder frem menykortet. Å drikke seg full her er en dyr affaere.
– Other cruises are drinking mans cruise. Viking Cruises are thinking man and woman’s cruise, sier Hagen. Og legger til at det er typisk journalister og kutte ut «woman» når de siterer ham på dette.
Torstein Hagens egen cruiseseilas startet ved elvebredden i Russland i 1997. Han var fylt 54 da han kjøpte de fire første russiske elvecruisebåtene. Riktignok hadde han jobbet med cruisemarkedet og shipping i mange år. Først som rådgiver og partner i McKinsey, senere som administrerende direktør i Det Bergenske Dampskibselskab og som toppsjef i Royal Viking Line. I 1984, samme år som Prince toppet hitlistene
med klagesangen «When Doves Cry», skjedde det som Torstein Hagen beskriver som sin aller største nedtur. Finansiering var i boks, nyheten var sluppet: I samarbeid med et venturekapitalfond skulle Hagen kjøpe Royal Viking Line.
Sånn gikk det ikke. I siste time kom de norske konkurrentene i Kloster-gruppen på banen og snappet hele oppkjøpet for nesen på ham.
– Jeg husker vi var på ferie i Drøbak da beskjeden kom og at jeg tenkte: Hva gjør jeg nå? I ettertid har jeg tenkt at noen kanskje var redde for at jeg skulle gjøre det litt for bra. Men der og da var jeg arbeidsløs og begynte faktisk å studere fysikk igjen, på Blindern, mens jeg søkte jobber.
Han fikk ikke napp med det første og året etter etablerte han seg i London med egen konsulentvirksomhet.
– Du har opplevd flere nedturer? – Hvilke tenker du på?
– Du tapte vel penger på oppkjøp i Nederland, blant annet?
– Å ja! Ja, da tapte jeg alt jeg eide. Det betyr ikke så mye. Tenk hvis suksessen hadde kommet for tidlig. Jeg fikk et fantastisk renommé i Nederland.
«Enkelte folk tåler ikke risiko» I dag er Torstein Hagen verdens største aktør på elvecruisemarkedet med 65 elveskip fordelt over hele verden. Viking Cruises ble etter en emisjon i 2016 verdsatt til 24 milliarder kroner. 8000 ansatte og en årsomsetning, ifølge selskapet, på tre milliarder dollar. Ifølge Forbes ligger Torstein Hagen på
1103. plass på listen over verdens rikeste. Riktignok deler han plassen med blant andre CNN-gründer Ted Turner og sjokoladepålegg-milliardaer Maria «Nutella» Fissolo.
Men Hagen er ikke i mål ennå. På dreiebordet ligger det totalt 16 cruiseskip til havs innen utgangen av 2027.
Det sjette havskipet døpes i Oslo til neste år.
– Vi får se om det blir noe hornmusikk, da. Ifølge Finansavisens utregninger koster et cruiseskip rundt 300 millioner euro å bygge.
Selv kommenterer Hagen hverken eierandeler eller andre finansielle spørsmål. Men han hevder at det stort sett hersker enighet om drift internt.
– Vi har hatt et par uoverensstemmelser i styret hvor vi har måttet foreta en avstemning. I 2008 ønsket for eksempel deler av styret å selge selskapet. Da var det på hengende håret.
– På grunn av finanskrisen?
– Det var en dupp i markedet, ja. Enkelte folk tåler ikke risiko.
– Ikke en av dine svakheter?
– Nei. Jeg er fryktløs. Men jeg er et stolt menneske. Og dét er en svakhet, en deadly synd. Men sånn er jeg, dessverre.
– Hvordan hadde du det da med at du kanskje ville måtte komme til å selge?
– Så måtte jeg bare ha begynt på nytt. Det har jeg jo prøvd flere ganger før. Nedtur er det første skrittet på veien mot opptur.
Han begynner å brumme:
– Men det er klart, en dag går ikke den der lenger. Da er det slutt for alvor. Det forstår selvfølgelig jeg også.
Sier aldri «ekskone» Da han fylte 70 inviterte han til fest på en av de russiske elvecruisebåtene sine. Han skal ha reist seg og informert gjestene om at dette ikke bare var 70-årsdagen, men også begravelsen hans. Det blir ingen seremoni den dagen Torstein Hagen er gått bort.
Det blir heller ingen gravstein.
– Tenker du mye på hva det er du etterlater deg?
– Ja, det tenker jeg faktisk ganske mye på. Og jeg synes det er vanskelig. Han forklarer at han ikke liker nepotisme.
– Det er ikke sunt å arve masse penger. Og det er heller ikke fair overfor omverden.
Han tenker seg om:
– Jeg har i hvert fall aldri sett det komme noe godt ut av det. Han har to voksne barn med sin fraskilte kone, Ellen-Karine Hagen: Torstein Hagen jr. (46) og Karine Hagen (48). Sistnevnte har i dag en aktiv rolle i selskapet.
Ekteparet Hagens skilsmisse endte i et mye omtalt rettsoppgjør. Tvisten gikk over flere år før den i fjorsommer ble løst privat – utenfor offentlighetens søkelys. I retten fortalte Hagens tidligere kone, ifølge Bergens Tidende, at hun var redd for at eksmannen skulle sette formuen over styr etter det hun mente var for heftige investeringer de siste årene.
Det ble påpekt i samme avis at Hagens sønn satt ved morens side under rettssaken, mens datteren satt sammen med faren. Han bekrefter at familien er delt i to etter uenighetene.
– Det er selvfølgelig veldig leit. Men jeg ber om forståelse for at dette ikke er noe jeg ønsker å snakke om offentlig. Jeg bruker heller ikke ordet «ekskone» om min tidligere hustru.
Han tegner et kryss i lufta, rister på hodet og sier:
– Man slår ikke bare et kryss over 49 års vennskap. – Dere ble skilt?
– Ja, men jeg ser det som et arveoppgjør, ikke en skilsmissesak.
Sparkling Coin Laundry
– Da jeg var 14 år sa faren min at han syntes det var på tide at jeg fant meg en deltidsjobb, så da begynte jeg å jobbe som bokholder ved siden av skolen.
Moren var alltid der når han og søsteren gjorde lekser.
– Jeg hadde en god oppvekst. Lekser var viktig hjemme hos oss.
Han synes ikke man kan si det samme om dagens foreldre. Han kaller det for «å lalle rundt på tøfler» når han beskriver disiplinnivået i norsk skole.
– Det er en skandale, sier han og viser til Pisa-resultatene.
– Jeg tenker på hvor mye moren min hang over meg og drillet meg i matte og salmevers.
– Hva med egne barn, jobbet ikke du mye da de var små?
– Jo, jeg har alltid passet butikken. Men jeg tok fri for å hjelpe dem med skolearbeid. Også fordi jeg syntes det var gøy.
– Hva slags forhold har du til ordet klassereise?
– Det har jeg overhodet ikke noe forhold til. Jeg har aldri opplevd at jeg har hatt for lite penger. De første årene jeg jobbet bodde jeg jo gratis hjemme. Jeg hadde god råd den gangen, også.
Han er ikke opptatt av dyre viner og gourmetrestauranter. «Mat er mat» og «Jeg liker vin, både rød og hvit». Rundt venstre håndledd snor det seg en gammel Swatch. Han har sett seg nødt til å bytte ut remmen. Skjortene og undertøy vasker han selv. Til og med når han er på reise.
– Jeg bor i LA store deler av året, alltid på samme hotell. Da vasker jeg på Sparkling Coin Laundry. Hvis jeg legger på en ekstra mynt blir tøyet veldig tørt, men jeg rekker akkurat en omgang fotmassasje i lokalet ved siden av.
– Rart at du som er så lite opptatt av luksus, lever av å selge nettopp det. Torstein Hagen stopper opp før han svarer:
– Jeg bruker ikke The L-Word.
– Hva?
– The L-Word. Ordet betyr så ulike ting for ulike mennesker. De som seiler med oss har nok penger. De er ikke ute etter «det», de er ute etter opplevelser.
Når vi reiser oss for å forlate lugaren hans sier han:
– Faren min var overhodet ikke opptatt av penger. Overhodet ikke. Noen ganger har jeg lyst til å legge til: «Og det er ikke jeg heller». Men jeg forstår at det ikke står til troende.
Hagen er i godt humør dagen etter dåpen. Pumpernikkel med sild til frokost. Kaffe fra Friele. Han lurer på om vi har noen flere spørsmål.
– Ja, hvem var egentlig han italieneren som ledet dåpsseremonien i går, var det ordføreren i Livorno?
– Ordføreren? Nei … Hagen brummer høyt, så sprekker han opp i et stort smil og kan nesten ikke vente med å le av sin egen vits:
– Det er veldig vanskelig å få tak i ordførere i Italia. De sitter stort sett i fengsel allerede, hele gjengen.