Med begeistring i handleposen

Vi har ikke for vane å hedre våre politikere med statuer i hovedstaden. Nå gjøres det et unntak for Jens Evensen. Er det riktig?

Nesten uten at vi har lagt merke til det, er det satt opp et helt lite mylder av statuer i Oslo sentrum de siste årene. Noen både velplasserte og gode, mens andre i beste fall representerer god vilje og utvist middelmådighet. De møblerer et byrom som blir stadig mer overfylt.

Storartede kunstnere. Idrettsfolk. De kongelige. Krigsheltene.

Det er disse fire kategoriene vi velger å hylle med den mest slitesterke aere et menneske kan få: En helfigur av seg selv i bronse. Et avtrykk i bybildet som nesten bokstavelig talt vil bli stående «til evig tid». Det er virkelig snakk om å få en fast plass for ettertiden.

Evensen-byste i alle hjem?

Etterkrigstidens politikere er helt fravaerende i denne hyllestbølgen.

C.J. Hambro står riktignok foran Stortinget, men det er som den handlekraftige stortingspresident i de kaotiske aprildagene 1940 han hylles. På Furuset står Trygve Lie. Politiker han også, men det er selvsagt hans rolle som FNs første generalsekretaer som har plassert ham på sokkel.

Men mandag tar byrådsleder Raymond Johansen på vegne av Oslo imot, som det heter, Harald Wårviks statue av Jens Evensen.

Den er plassert på Vika Terrasse like nedenfor Utenriksdepartementet – Evensens viktigste profesjonelle base i avgjørende år.

Tanken om å hedre Jens Evensen er slett ikke ny. Og ingen har formulert det bedre enn forfatteren Jan Kjaerstad:

«Det ville ikke vaere helt urimelig om alle nordmenn, av ren takknemlighet, hadde en byste av Jens Evensen i sine hjem.»

Selvsagt tenker den elegant spissformulerte Kjaerstad på Jens Evensens store arbeid da Norge ble en oljenasjon. Noe senere også hans formidable innsats på havrettens område.

Avgjørende nybrottsperiode

I en avgjørende nybrottsperiode spilte pølsemakersønnen og juristen en uhyre viktig rolle da det juridiske grunnlaget ble lagt for utvidede havgrenser og norsk eierskap til olje, fisk og mineraler i enorme havområder. Olje-Norges far og havrettens arkitekt er han kalt av sine beundrere.

Ikke uten grunn. Riktignok sto ikke Jens Evensen alene i et arbeid tiden selv krevet løsninger på. Nye problemstillinger i form av muligheten for oljefunn i Nordsjøen var dukket opp. Gamle avtaler og ordninger holdt ikke lenger. Ny jus og ny politikk tvang seg frem.

Vår første og eneste statsråd med tittel «havrettsminister» ble den mest sentrale aktøren i dette arbeidet. Og det helt fra før han i 1963 ble formann for regjeringens såkalte «kontinentalsokkelutvalg», senere Statens oljeråd.

Som embetsmann er Jens Evensen lysende, mens han som politiker nok er mer diskutabel.

Nå havner han altså på sokkel. Og det uten noen som helst debatt.

Ingen debatt

I et slikt perspektiv bør det vaere rom for et sideblikk. Det er jo udiskutabelt at statuene er med på å forme byrommene våre. Likevel er det bare sjelden at det blir debatt om kvalitet og berettigelse av dem som settes opp. En viktig grunn er at de fleste statuer settes opp på mer eller mindre privat grunn, om aldri så sentralt i Oslo sentrum.

Det gjelder nokså ferske minnes-

merker over Max Manus, Pellegjengen, Osvald-gruppen og Gunnar Sønsteby. Den siste er senere vellykket flyttet fra plassen ved Indekshuset til kommunal grunn på Karl Johan. Der står «Kjakan» trygt med sin sykkel.

Wenche Foss og Per Aabel står ved Nationaltheatret og Aud Schønemann ved Oslo Nye. Også det utenfor folkevalgtes «kontroll» og utenfor åpen debatt.

Og ved Schibsteds hovedkvarter her i Akersgata står den tidligere hovedeier Tinius NagellErichsen og kikker over mot Høyesterett.

Frisk kongedebatt

Bare kongene på sokkel i byrommet er et resultat av åpen og frisk debatt. Samt en fri konkurranse blant landets fremste billedhuggere. Kong Haakon (Nils Aas) på 7. juni-plassen, kong Olav (Olav Orud) ved Rådhuset og Christian Fredrik (Kristian Blystad) utenfor Stortinget.

Slik er det ikke når Jens Evensen nå havner på sokkel. Det er et resultat av et imponerende og utrettelig arbeid av den trønderske forretningsmannen og Evensen-beundrer Bjørn W. Lunde. Lunde er blant den som ikke gir seg når han først har fått en idé han tror på. Og i flere år har trønderen jobbet iherdig og målbevisst for at Evensen skal få sin statue sentralt i hovedstaden. Sakte, men sikkert overbeviste Lunde viktige medspillere.

Nå har han lykkes. Også fordi Storebrand eier storparten av grunnen der statuen skal stå og har gitt plass for denne statuen. De 3 millionene den koster, er også samlet inn blant private – som oljeselskaper og Evensens legat. Så her finansierer på sett og vis Evensen seg selv.

Fotavtrykk for ettertiden

Det private initiativet er det all grunn til å la seg begeistre over. Det er det ikke over mangelen på åpen debatt og folkevalgt helhetsvurdering.

For om initiativet er like privat som finansieringen og «tomten» der statuen nå plasseres, ja, så angår resultatet oss alle. Ikke bare i vår egen tid, men bokstavelig talt i århundrer fremover.

Å velge handler også om å velge bort. Det gjelder også i utvalget av hvem man velger å gi en så sentral plass i hovedstadens offentlige rom. En statue er et fotavtrykk for ettertidens forståelse av hvem det var viktigst å hedre.

Da blir det plutselig diskutabelt om mer eller mindre tilfeldig begeistring skal styre prosesser som preger helt sentrale byrom og slik bidrar til ettertidens historieforståelse.

Like diskutabelt er det at våre mange fremragende billedhuggere aldri har fått sjanse til å vaere med i en konkurranse om hvordan en Evensen bør tolkes i bronse. Det er giveren som suverent bestemmer kunstneren. Slikt stenger for andre kunstnerblikk.

Hvor er oljearbeideren?

Mandag skal altså Raymond Johansen på vegne av Oslos rødgrønne byråd ta imot Jens Evensen-statuen. Den vil nå bli stående som et monument over en mann som symboliserer vårt lands eventyrlig ferd inn i oljealderen.

Men det kunne jo kanskje slått en byrådsleder fra nettopp Arbeiderpartiet at en embetsmann og politiker ikke var den som først burde hedres og takkes for vårt lands store lykkekast. Snarere kunne det jo tenkes at oljearbeideren eller nordsjødykkeren var den som burde på sokkel i hovedstadens byrom. Som et symbol på det hverdagsslitet Olje-Norges formue er bygget på.

Å velge handler også om å velge bort. Det gjelder også i utvalget av hvem man velger å gi en så sentral plass i hovedstadens offentlige rom. En statue er et fotavtrykk for ettertidens forståelse av hvem det var viktigst å hedre.