Det viktigste blir nei, nei og atter nei

Brenner du for engelsk litteratur, idrett eller verdensreligionene i skolen? Da har du en vanskelig oppgave foran deg.

Nei, sikkerhetsutstyr skal ikke vaere en del av den nye laereplanen.

Nei, mindfulness skal ikke vaere en del av den nye laereplanen.

Nei, dyrevelferd skal ikke vaere en del av den nye laereplanen.

Nei, sykling skal ikke vaere en del av den nye laereplanen.

Den kontante avvisningen i eksemplene ovenfor, er mine egne og derfor verdiløse. De er likevel eksempler på hvilke diskusjoner som kommer til å prege norsk skole frem til 2020. For ønskene om sikkerhetsutstyr, mindfulness, dyrevelferd og sykling er reelle. De er hentet fra de 6700 innspillene til «nye kjerneelementer i fagfornyelsen». Den byråkratiske betegnelsen får ikke folk til å trekke til gatene, men fagfornyelsen er den viktigste og mest spennende prosessen i norsk skole akkurat nå.

Viktig fordi den konkret handler om hva elevene laerer i skolen. Disse kjerneelementene legger nemlig premissene for laereplangruppene. Disse gruppene skal igjen foreslå konkret hvordan de nye laereplanene i hvert fag skal se ut.

Spennende fordi det kommer til å bli mange diskusjoner. For dette handler ikke bare om hva elevene skal laere. Det handler vel så mye om hva elevene ikke skal laere.

Det blir det bråk av.

Prioritering

I dag er laereplanene altfor omfattende. Elevene laerer lite om urimelig mye, og det er for teoritungt, for lite praksis.

Nå skal det snus. Fagene skal slankes, det skal gjøres plass til «dybdelaering» – å laere mer og bedre om faerre temaer. For at elevene skal få tid og rom til å gå i dybden, se sammenhenger og reflektere, må skolen gjennom en massiv oppryddingsjobb før nye laereplaner er på plass i 2020.

Ordet prioritering har dermed fått et ansikt. Akkurat nå er det ansiktet solbrunt og smilende. Kunnskapsminister Jan Tore Sanner (H) bør nyte solen mens han kan. Det kommer et slag om fagene i skolen.

Hva skal ut?

Foreløpig går det pyntelig for seg fordi skolemyndighetene har startet med hva som skal vaere med i fremtidens skole. De har også vaert kloke ved å åpne for høringsinnspill fra første stund og dermed fått med seg sektoren på arbeidet.

I ettertid vil kanskje denne prosessen vaere et eksempel på hvordan man utvikler skolepolitikk i samarbeid med skolen, og ikke i konflikt med skolen. Men det er et sidespor.

Hovedgrunnen til at det har vaert forholdsvis stille rundt prosessen, er likevel at den fremdeles er på et ganske så overordnet nivå. Det er liksom ikke så mye å hisse seg opp over at de tre tverrfaglige temaene er demokrati og medborgerskap, baerekraftig utvikling og folkehelse og livsmestring.

Også kjerneelementene, som ble presentert denne uken, er fremdeles ganske abstrakte greier for de fleste. Få vil ha veldig store innvendinger mot at man nå i norskfaget har kjerneelementer som «kritisk tilnaerming til tekst» og «språklig mangfold». Eller at man i matematikk fokuserer på «utforskning og problemløsning».

Men å finne områder som er viktige å ha med i skolen, har aldri vaert et problem. Mye verre blir det når man nå skal finne hva som skal ut. Allerede i kjerneelementene kan man ane konturene av kampene som kommer når mer konkrete mål skal fastsettes:

For eksempel er det nå klart at kroppsøvingsfaget skal handle mer om bevegelse og mindre om idrett. De som håper på at skolen skal redde norsk fotball, kan bare glemme det først som sist.

Dette handler ikke bare om hva elevene skal laere. Det handler vel så mye om hva elevene ikke skal laere. Det blir det bråk av.

Engelskfaget skal vaere mer arbeidsrettet ved å vektlegge engelsk som arbeidsspråk. Engelsk litteratur og kultur, derimot – det ryker.

I Kristendom, Religion, Livssyn og Etikk (KRLE) skal elevene bli mer «utforskende». Fagene vil ikke lenger struktureres etter «verdensreligionene». Det er det sikkert noen som klarer å bli provosert over.

Den ultimate anerkjennelsen

Opphisselsen og engasjementet er helt forståelig. Skolen er en av de få gjenvaerende arenaene i samfunnet der alle møtes. I et land der de aller fleste har en kampsak, er det å få innpass i skolen den ultimate anerkjennelsen.

Men nå er det slutt. Eller, i en ideell verden er det slutt. For dette rammer ikke bare små organisasjoner som ønsker mer dans eller mindfulness inn i skolen. Da for eksempel «personlig økonomi» var på vei ut, banket tunge naeringslivsaktører hardt på fagfornyelse-døren. Nå er temaet inne igjen.

Kanskje var det riktig, og det er naturlig med noen justeringer. Men man skal ikke slippe for mye inn før man vanner ut konseptet og prosjektet er mislykket. Allerede er LO og NHO skuffet fordi arbeidsliv ikke inngår som et kjerneelement. Flere reaksjoner vil garantert komme.

Til høsten, og saerlig fra våren 2019, blir det viktigste ordet i norsk skole nei. Nei, nei, nei. helene@aftenposten.no

Snapchat: Skjeggesnap