Den fineste filmen
«Sommer 1993 er den fineste filmen jeg har sett på en god stund. Da jeg syklet mot kontoret fra Filmens hus, forsøkte jeg å tenke på grunner til ikke å gi den en sekser, men fant ingen som var gode nok», skriver Erlend Loe.
Dette er den fineste filmen jeg har sett på en god stund. Da jeg syklet mot kontoret fra Filmens hus, forsøkte jeg å tenke på grunner til ikke å gi den en sekser, men fant ingen som var gode nok.
Bedre kan det ikke gjøres
I intervjuer med regissør og manusforfatter Carla Simón bekreftes det jeg opplevde underveis i filmen, nemlig at den forteller hennes egen historie, eller mer korrekt en variant av den som hun har bearbeidet som voksen. Og bedre kan det ikke gjøres.
Mens vi her oppe i 1993 gikk rundt og sang på De Lillos Neste sommer, mistet ei lita jente moren sin. Hun ble plassert hos morens bror med hans kone og lille datter i et murhus i skogen utenfor Barcelona. I filmen heter jenta Frida og spilles av Laia Artigas.
Hvordan Simón har klart å finne en hovedrolle som Artigas, aner jeg ikke, men det må ha vaert en lang prosess, for det å spille sånn når du er seks år, skal egentlig ikke vaere mulig.
Mange barneskuespillere er søte og gjør fine ting, men dette er helt over toppen.
Det kan sammenlignes med unike Anton Glanzelius i Mitt liv som hund, med den forskjellen at Sommer 1993 er mer realistisk.
Her er det ikke en roman i bunnen, ikke ord og språk og morsomheter, men livet selv.
En liten jente mister moren sin og får en ny.
Anna og Frida
Kamera er stort sett på Fridas nivå, det vil si lavt nede.
Hun ser og hører verden, helt uten at det sedvanlige romantiske og manierte snevet av nostalgi er til stede. Dette er en jente i fritt fall.
Faren døde først, og deretter moren. Frida vet ikke helt hva som har skjedd, men hører at de voksne i slakterbutikken snakker om at moren fikk lungebetennelse, selv om unge mennesker ikke vanligvis dør av det lenger.
Når hun slår seg på kneet under lek med nye unger og begynner å blø, ser vi at de andre barna har fått beskjed om ikke å komme for naer henne. Da begynner tegningen å bli tydelig.
I mangel av jevnaldrende leker Frida med sitt yngre søskenbarn, Anna. I en scene ser vi Frida ligge i en fluktstol, med boa og solbriller og røyk som er en trepinne. Hun er Annas mamma og ber Anna spørre om hun kan leke med henne, og så svarer hun at ikke orker. Hun er sliten og trenger å hvile. Etter flere omganger med dette, gir hun til slutt etter, greit, vi kan leke litt da, hvis det er så viktig for deg. Det er ikke bare bra gjort, tenkt og spilt, det er fantastisk.
En hyllest til stemoren
Frida vil at noen skal knyte skolissene hennes, hun vil ikke gre seg, selv om hun nettopp har klaget på at den ene krøllen i pannen hennes er vridd på en rar måte. Hun roter Anna bort i skogen, og lokker henne til å bade der hun ikke står.
De voksne, som kunne ha blitt sinte og skjøvet henne bort, reagerer på en kjaerlighetsfull måte. Og det man først frykter skal vaere en slem stemor-historie, blir etter hvert en hyllest til Fridas tante og nye mor, nyansert spilt av Bruna Cusi. Tanten er en kvinne som ikke syns det er enkelt å få en skadeskutt og plasskrevende ny jente i familien, men som står i det og etter hvert klarer å elske Frida som sin egen datter.
Skildringen av det Frida gjør for å teste at den nye familien er glad i henne, er forsiktig og nennsom og aldri overtydelig. Simón klipper fragmentarisk inn og ut av situasjoner.
Hun forlater dem før det er over, spenner opp et lerret hvor tilstanden Frida – morløs, 6 år – strekkes ut i all sin irrasjonalitet og foreldreløse kjaerlighetslengsel.
Det kommer til å gå filmer med større tempo og høyere lyd på norske kinoer i sommer, men svaert få, om noen, med en dybde og et spill som denne katalanskspråklige perlen.