Infamt og mørkt fra Island

De fleste som har bodd i en leilighet, rekkehus eller villa for den slags skyld, har nok opplevd å ikke komme helt overens med naboen. La oss håpe dere snakker sammen før naboskapet utvikler seg til det komplette vanvidd! I Hafsteinn Gunnar Sigurðssons svarte komedie går det riktig ille.

Skyggen fra treet beveger seg på grensen mellom tragedie og beksvart komedie. Det er lite å le høyt av, men du får noen skarpe observasjoner om menneskers manglende evner til å kommunisere.

Klaustrofobisk

Det hele starter med at Atli (Steinþór Hróar Steinþórsson) blir kastet ut hjemmefra etter at kona har tatt ham i å se på porno. Han flytter hjem til sine foreldre, Inga (Edda Björgvinsdóttir) og Baldvin (Sigurður Sigurjónsson). De er i en het krangel med naboparet.

Den unge nabofruen er så frekk at hun krever at de gjør noe med det store treet. Det skulle hun selvsagt aldri gjort, for det blir starten på en spiral ned i en galskap med uante konsekvenser. Traer er noe naboer krangler mye om, så tema kan nok mange kjenne seg igjen i.

Balansegangen mellom tragedieelementene og komedien er hårfin. I noen sekvenser bikker den over i tragedien. I løpet av filmen får du innblikk i en familiehistorie med store traumer og mentale problemer, som ikke er så veldig morsomme. Da katten forsvinner, går det virkelig ille. Ingas psyke blir mer og mer tynnslitt, og gamle sorger tvinger seg til overflaten.

Regissør Hafsteinn Gunnar Sigurðsson er en god observatør av mellommenneskelige forhold. Skildringene av naboforholdet er infamt, på grensen til hjerterått. Ingen av partene i konflikten fremstilles i et positivt lys. Stemningen er klaustrofobisk, og Skyggen fra treet kan best beskrives som tur mot stupet i saktefilm. Du vet det ikke ender godt, men det er umulig å stoppe.

Veien dit er både underholdende og underfundig, men regissøren kunne godt gitt oss litt mer å le av underveis. Dette er bekmørkt.