Anne Margaret Svestad

Vår kjaere venninne Anne er ikke med oss lenger. Hun som var så inderlig glad i livet. Hun som aldri sa nei til en samtale, en venninnetur eller en kulturell opplevelse sammen med oss. Hun som alltid stilte opp hvis noen av oss hadde det vanskelig. Hun som var like engasjert i livets gode øyeblikk som i de mer strevsomme.

Så utadvendt, så inkluderende, så levende og så fargerik. Vi ble kjent med henne på Hamar katedralskole og tidlig i studiet i Oslo. Vennskapet har vart livet ut. Utallige festlige og hverdagslige anledninger har vi møttes i. Der Anne var med, var det liv. Hun var utforskende og nysgjerrig. Hun var samlende og veldig inkluderende. Ut av det ble det mye glede for mange. Hun hadde en stor vennekrets og bekjentskapskrets. Vi fikk mang en gang glede av hennes gjestfrihet og raushet.

Anne tok grunnfag i sosiologi før hun studerte medisin. Hun spesialiserte hun seg i psykiatri, og deretter barne- og ungdomspsykiatri. Senere videreutdannet hun seg og ble godkjent psykoanalytiker. Hun brant for terapi til de mest traumatiserte barna og var dedikert til hver enkelt pasient og målet om at de skulle få et bedre liv.

Inntil det aller siste var hun opptatt av at pasientene hun ikke kunne fullføre arbeidet sammen med, skulle få et godt tilbud videre. Helt fra skoledagene på Hamar var Anne et samfunnsengasjert menneske.

I studietiden på 70-tallet engasjerte hun seg i kvinnekampen. Hun skrev frivillig oppgave i sosialmedisinsk termin om temaet. Hun var også med i redaksjonen i medisinerstudentenes avis, AEskulap. Hele livet talte hun de underprivilegerte og sårbares sak, enten det var lokale, nasjonale eller internasjonale saker.

Da hun ble alvorlig syk for tre og et halvt år siden, og gjennom hele denne tida frem til hun døde, greide hun på imponerende vis å fortsatt engasjere seg i det vi andre til enhver tid var opptatt av og i aktuelle samfunnssaker. Ikke minst bevarte hun gleden over livet.

Hennes tålmodighet, vennlighet og åpenhet den siste tiden gjorde et sterkt inntrykk på oss venner. Det blir et stort tomt rom etter Anne. Vi tenker spesielt på Øyvind, Erlend og Jørund, som hun var så inderlig glad i og stolt av. I takknemlighet for et langt vennskap med mange gode minner,