Mens rivalene våre heies frem, mangler Norge sin 12. mann
Mens rivalene våre heies frem av jublende supportere, har Norge manglet sin 12. mann.
For to uker siden gikk det for alvor opp for meg: Hele mitt voksne liv har jeg vaert frarøvet muligheten til å følge det norske herrelandslaget i et mesterskap.
Mens jeg så de russiske og saudiarabiske spillerne løpe ut på banen til verdensmesterskapets åpningskamp, foran hoiende og hese fotballfans, kjente jeg bitterheten vokse.
Hadde ikke vi fortjent å vaere med, vi som har vaert gjennom så mye? Hareides feilslåtte drøm om vakker tikitaka-fotball. Høgmos tidvis uforståelige taktikk og tåkeprat. Det var ikke sjelden også jeg knegget hånlig av de norske spillernes naivitet og komiske balltap. Latteren min føyde seg inn i den alltid summende kakofonien av landslagskritikk: Det er ikke måte på hvor søplete spillerne våre er, hvor latterlig innsats de legger for dagen, hvor lite vi har i et mesterskap å gjøre.
Men hva er det vi egentlig ler av? Er det ikke strengt tatt av oss selv og vår egen skjebne som norske fotballentusiaster? Når laget vårt ligger nede – beseiret, ydmyket og avskrevet – det er vel da de trenger støtten vår mest?
Idet VM ble sparket i gang, stakk en smertefull erkjennelse i brystet. Oppførselen min mot landslaget utgjør definisjonen av det usleste man som fotballinteressert kan vaere: en medgangssupporter.
I år er det 20 år siden Norges herrelandslag sist deltok i et verdensmesterskap. Det er tid for selvransakelse:
Hvordan endte vi opp her?
Ordinasjon, dåp og mål Den 19. juni 1994 blir Oljeberget-leder Geir Holberg ordinert prest. Som sin første gjerning døper han sin egen datter. Så baerer det hjem for å se landslaget spille åpningskamp i fotball-VM i USA. Norge vinner 1–0 over Mexico.
– Fra hele mitt liv er det datoen jeg husker best, sier Holberg andektig. Verdensmesterskapet oppleves som kulminasjonen av to års iherdig supporterinnsats. Samtidig ender det med disiplenes splittelse. Oljebergets prestestyre er ferdig med studiene og spres for alle vinder. Holberg sendes til Singapore som sjømannsprest. Supporterklubben går i oppløsning. Nesten.
En frelser får et kall
– Dere ble aldri testet i troen på laget? Det er 9. september 1992, og på Ullevaal stadion står teologistudenten Geir Holberg og måper. Hele sitt liv har han elsket fotball, og det som nå skjer på banen er nesten ikke til å tro: Norge rundspiller miniputtnasjonen San-Marino og gir seg ikke før det står 10–0. Men da Geir Holberg vender blikket mot sine medpublikummere, ser han en moralsk forkvaklet forsamling av rundt 6000 individer. Stadion er glissen, og de få som er der, virker beruset. Utover kvelden vil det antageligvis syndes over en lav sko.
Holberg bestemmer seg for at det trengs en motvekt på tribunen. Sammen med tre medstudenter fra Menighetsfakultetet ved Universitetet i Oslo danner de Oljeberget, Norges første supporterklubb for herrelandslaget i fotball.
– For oss kristne har navnet en dobbel betydning. Oljeberget er et høydedrag utenfor Jerusalem, og det var muligens derfra Jesus steg opp til himmelen. Det er et sted der store ting skjer. Så bor jo vi nordmenn også på et oljeberg, sier Holberg i dag.
– Vi var heldige og kom inn på en god bølge. Laget var godt, og da ble det bare moro. Det hadde nok ikke blitt det samme hvis vi ikke hadde kvalifisert oss til VM, medgir Holberg.
Selv har han latt seg imponere av de danske supporterne under årets mesterskap. I morgen spiller Danmark åttendedelsfinale mot Kroatia.
– De er «røde og hvide», og har vist en flott innsats på tribunen. Sånt blir man inspirert av. For meg som Tottenham-supporter blir det en fryd å få følge Christian Eriksen videre, sier Holberg, om danskenes stjernespiss og publikumsyndling.
Landslagenes karneval Blant de andre tilskuere på den berømte San Marino-kampen i 1992, var Arve Hjelseth. I dag er han idrettssosiolog ved NTNU, og da han tar telefonen, drukner stemmen hans i støyen fra fotballkommentatorer. Det er tidlig ettermiddag og fortsatt arbeidstid, men Colombia møter
Trekkspill og hjemmelagde hymner
TEKST: SINDRE LEGANGER
Journalist Oljebergets konsept er klart: Det skal jubles for idrettsglede og selve livet. De skal ruse seg på tekniske finesser og spillets skjønnhet. Holberg og de andre sender et brev til landslagskaptein Rune Bratseth, en profilert kristen og avholdsmann, med forespørsel om å bli Oljebergets høye beskytter. «Høyaktede kaptein og høvding for vår nasjons fotballhelter. Vi lover og priser ditt gudbenådede talent med laerkulen», åpner brevet, og fortsetter: «I disse tider med mye tribunefyll og bråk vil vi gjerne vaere et positivt innslag på Ullevaal».
Rune Bratseth svarer ja. Det samme gjør Jan Åge Fjørtoft. Til og med den kompromissløse ateisten Egil «Drillo» Olsen gir klubben sin velsignelse.
Snart har Oljeberget rundt 150 medlemmer. Før hver kamp marsjerer de fra Menighetsfakultet på Majorstuen opp til Ullevaal stadion, spillende på trekkspill og syngende på hjemmelagde sanger.
Det musikalske høydepunktet blir å få kore under innspillingen av landslagshymnen «Alt for Norge».
Japan i gruppespillet.
– Passer det å prate nå? – Ja, det er straks pause, sier Hjelseth.
I en årrekke har han forsket på publikumskultur og er selv en lidenskapelig klubbsupporter. Men støtten til landslaget er resultatavhengig.
– Jeg støtter jo Norge, men i likhet med mange andre har jeg vaert ganske desillusjonert de siste årene. Landslaget er svaert sårbart for dårlige prestasjoner over tid. Det oppleves ikke som en forpliktelse å støtte laget i tykt og tynt, på samme måte som for klubblag.
– Hvorfor ikke?
– Landslagsfotball følger andre regler. Kampen mellom nasjonene har en annen type attraksjon og tiltrekker seg gjerne et annet publikum. Se bare på bildene fra Russland nå. Det florerer av artige hatter og ansiktsmaling, noe som tilhører sjeldenhetene på en klubbkamp. Supporterkulturen rundt landslagene er mer karnevalsaktig, sier Hjelseth.
Er det politisk korrekt å støtte landslaget? Idrettssosiologen beskriver en landskamp som «90-minuttersnasjonalisme». De 11 spillerne er en forlengelse av tilskuerens egen identitet. Hvis laget dummer seg ut, innebaerer det også et tap av ansikt for tilskueren.
– For oss nordmenn har det de siste årene vaert flaut å støtte landslaget. Da er det bedre å late som vi ikke er interessert, sier Hjelseth.
Han påpeker at i mange land er nasjonalistiske strømninger på fremmarsj, uten at det nødvendigvis ser ut til å påvirke oppslutningen rundt nasjonale idrettslag. I noen østeuropeiske land er bildet annerledes, og Hjelseth trekker frem Ungarn. Der finnes det krefter som ønsker å bruke landslagenes suksess i idretter som fotball og håndball, som et uttrykk for «sjåvinistisk og ekskluderende nasjonalisme».
– Er det politisk korrekt å vaere landslagssupporter i dag? Eller er vi redde for å støte andre ved å fremheve det norske?
– Tja ... Jeg tror ikke det er noe problematisk ved det, så lenge det avgrenses til fotballkonteksten. Det er innenfor å hylle sine egne på idrettsarenaen, selv om man ikke ønsker å assosieres med en nasjonalistisk ideologi utenfor. Når jeg ser på femmila i Holmenkollen, virker det som folk er komfortable med å vise at de er norske. Jeg tror alt handler om de sportslige prestasjonene.
Hjelseth tenker seg om. Så skvetter han til. Stemmene fra TV-en i bakgrunnen forteller at Colombia akkurat har utlignet mot Japan.
– Og det med en spiller utvist gjennom omtrent hele kampen! hviner Hjelseth.
Så henter han seg inn igjen. Kremter:
– Se mot Skottland. De er like dårlige som oss, men landslaget har likevel svaert høy status i befolkningen.
Fotball gir rammen for identitet, frihet og drikking I likhet med Norge befinner Skottland seg midt i en fotballmessig ørkenvandring. Sist de deltok i et mesterskap var under VM i 1998, da de havnet i gruppe med Norge. Kampen mellom oss endte 1–1.
Både Skottland og Norge har i overkant av fem millioner innbyggere. Under kvalifiseringen til årets VM var likevel publikumsgjennomsnittet på Skottlands hjemmekamper over 35.000. Det tilsvarende tallet for Ullevaal var 13.200 – under halvparten av nasjonalarenaens kapasitet.
– Landslaget gir oss en sterk følelse av «skotskhet», sier Joseph Bradley, førsteamanuensis ved Fakultet for helsevitenskap og sport ved Universitetet i Stirling.
Han forteller at skottenes identitet historisk sett har vaert under press, gjennom forholdet til resten av Storbritannia. Dermed har alle utløp for «skotskhet» blitt opphøyd som viktige.
– Vi skotter betrakter fortsatt fotball som vår idrett. Verdens første landskamp ble spilt mellom oss og England, sier Bradley.
I mange sportslige sammenhenger, blant annet De olympiske leker, konkurrer Skottland fortsatt under Storbritannias flagg. I internasjonal fotball representerer de bare seg selv. Bradley mener fotballen i tillegg utgjør rammen for et av de mest essensielle ritualene i den mannlige gjennomsnitt-skottens liv: «drinking with the lads».
– Slik kommer vi oss vekk fra jobben, vekk fra familien. Men det er klart – også vår støtte svekkes av dårlige resultater. Det er ingen krise ennå, men det kan bli det om nedgangen fortsetter i 20 år til.
– Hvordan orker dere å fortsatt møte opp?
– Nå som fotballen fullstendig er overtatt av kapitalistiske krefter, skulle man tro at vi mistet interessen. Men ved å møte opp på stadion, demonstrerer vi vår identitet og tilhørighet til Skottland. For oss har fotballen vokst seg større enn bare det som skjer på banen i løpet av 90 minutter, sier Bradley.
– Hva kan vi gjøre for å bygge opp støtten rundt landslaget igjen?
Hvorfor har hjemmelaget en fordel? Under Norges kvalifisering til årets VM møtte jeg ikke opp på Ullevaal en eneste gang. Spørsmålet er om de som faktisk tok turen, egentlig hadde noe å si for prestasjonen til spillerne på banen. Effekten av hjemmebane er mye undersøkt. I en gjennomgang av forskningen for avisen The Guardian, påpeker professor David Runciman at i engelsk fotballs fire øverste divisjoner vinner hjemmelaget i gjennomsnitt rundt 60 prosent av kampene. Hva skyldes det? Er det publikums jubelbrøl som fyller spillerne med kraft og entusiasme, og får dem til å orke litt ekstra? Mens motstanderlaget fryser til is i den fiendtlige atmosfaeren?
– Jeg tror det varierer fra spiller til spiller. De må jo merke det, men den profesjonelle holdningen bør vaere å koble sånt helt ut, sier idrettssosiolog Arve Hjelseth.
Han poengterer at støtteapparatet rundt lagene gjerne er flinke til å kommunisere at publikum har en effekt.
– Det er viktig å gi supporterne en følelse av at de gjennom sine aktiviteter kan bidra til seier, sier han.
Ifølge professor Runciman kan hjemmebane-forskningen tyde på at dette er en myte, skapt av mediene og supportere som ønsker å opphøye sin egen påvirkning. Isteden ser det ut til at faktorer som kort reisevei og fortrolighet med hjemmearenaen er mer utslagsgivende.
«Doping» fra tilskuerne Samtidig finnes det spørsmål som forskerne ikke finner svaret på. I store, internasjonale mesterskap virker hjemmebanefordelen å vaere spesielt sterk. Hvordan klarte Sør-Korea å komme seg til semifinalen under fotballverdensmesterskapet på hjemmebane i 2002? Hvordan har Russland, som ifølge Fifas rangering er det dårligste laget i årets mesterskap, vaert i stand til å leke seg gjennom gruppespillet og i morgen møte Spania til åttendedelsfinale hjemme i Moskva?
Ifølge professor David Runciman kan det handle om testosteron. Oppglødde av supporternes jubel kan spillernes testosteronnivå stige til uante høyder, der de vil gjøre for å forsvare sitt territorium og folk mot «inntrengerne» på den andre banehalvdelen.
I tillegg kan det lønne seg for publikum å pipe på dommeren.
I et kjent eksperiment fikk 40 fotballdommere se et opptak av kampen mellom Liverpool og Leicester fra sesongen 1998–1999. Halvparten så kampen med lyden fra publikum på, mens den andre halvparten
alt så en lydløs versjon. Forskerne noterte at dommerne som så kampen
med lyd, var mindre tilbøyelige til å påpeke feil fra hjemmelagets spillere enn dommerne som så kampen uten å høre publikums brus.
Selv forbundet mistet troen – Når du står i spillertunnelen og hører et fullsatt Ullevaal synge «Alt for Norge» ... Tro meg – det har en betydning, sier Jan Ove Nystuen, merkevaresjef i Norges Fotballforbund.
Han mener brølet fra publikum gir «ekstra bensin på tanken». At spillerne blir ekstra motiverte når de vet at folket er med dem. Og kan bli tilsvarende usikre hvis tilskuerne svikter.
– Fotball er et spill med små marginer. Bare se på hvor naer vi har vaert, sier Nystuen, og trekker frem det forsmedelige play off-tapet mot Ungarn under forrige EM-kvalifisering.
– Sier du dette bare for å lokke oss til Ullevaal?
– I bunn handler det jo om det. Men vi skal ikke undervurdere tilskuernes rolle. Vi ville sett sterke negative reaksjoner fra spillerne hvis publikum sviktet fullstendig. Så må vi gå i oss selv og se på hvorfor vi ikke klarer å selge ut Ullevaal. Produktet har vaert for dårlig, vi har ikke klart å treffe hjertene hos publikum.
– Hvilken skyld har vi supportere for at Norge ikke er i VM? Nystuen trekker på svaret.
– ... Det er vanskelig å kritisere noen andre enn oss selv. Vi er nok mange i norsk fotball som må ta innover oss at vi ikke har jobbet godt nok over tid. Det gjenspeiler seg i antallet supportere som møter opp. Etter forrige EM-kvalifisering tror jeg at selv mange av oss her på forbundet mistet troen. Nå må vi gjenvinne den, både blant oss og hos folket.
Oljeberget gjenreises Det finnes fortsatt en liten gruppe mennesker som har stått last og brast ved landslaget vårt, til tross for alle skuffelsene. En kjerne på rundt 50 mennesker som holder til på felt 233 i den såkalte «cola-svingen» på Ullevaal. Supporterklubben Oljeberget har gjenoppstått.
– For oss er landslaget nummer én. Vi prøver å vaere positive, selv om det ikke alltid er lett, sier klubbpresident Lars Olav Karlsen.
Han fikk sin fotballåpenbaring gjennom deltagelsen i realityserien «Heia Tufte!» fra 2005. Der spilte han ving på et lag bestående av de mest inkompetente fotballspillerne som kunne oppdrives. De tapte
alle kampene sine.
Tre år senere oppdaget han Oljeberget. Den tidligere prestestyrte supporterklubben hadde da ligget mer eller mindre brakk siden Norges siste mesterskapsdeltagelse i 2000. Sammen med noen venner pustet Karlsen liv i klubben igjen, i et håp om å få smake suksess denne gangen. Forgjeves.
– Men det rokker ikke ved lojaliteten. Rett etter at dommeren blåser av går gjerne luften litt ut av ballongen, men da er det heldigvis en stund til neste kamp. Jeg greier å bygge meg opp igjen.
– Hvordan er det å vaere en lojal landslagssupporter i dag? Karlsen sukker.
– Det kommer mange negative meldinger. Norge underpresterer mer enn vi presterer, og da slår forsvarsmekanismene inn. Folk tar avstand og sier at de egentlig aldri trodde vi kunne klare det. Den typen medgangssupportere er jeg så lei av. Det må vi få en slutt på.
Tror ikke Oljeberget-navnet gjør klubben «handikappet» Lars Olav Karlsens drøm er at Oljeberget igjen kan bli en tydelig maktfaktor på Ullevaal. I dag regner de seg ikke lenger som et kristent «alternativ til tribunefyll», men er fortsatt tro mot den positive grunntonen i klubben. Som en av Oljebergets disipler bør man ikke forbanne spillerne under kampens gang.
– Ingen blir bedre av å bli skjelt ut, sier Karlsen.
I løpet av de siste mesterskapskvalifiseringene har de brukt medlemskontingenten naermest utelukkende til Facebook-annonser, i håp om å tiltrekke seg flere supportere. Det har ikke ført til synlige resultater på stadion.
– Jeg vet ikke hva vi skal gjøre annerledes. Kanskje må man vaere villig til å tro på noe overnaturlig for å støtte det norske landslaget, undrer Karlsen, som selv er kristen.
– Med Oljebergets historie føler mange seg kanskje ikke hjemme i klubben. Hva med et navnebytte?
– Det kan godt hende jeg sitter i et ekkokammer og ser dette feil, men jeg tror ikke det er navnet som i hovedsak gjør oss handikappet. Det handler om folks holdninger til landslaget, sier klubbpresidenten.
Kraften i å kalles «fjellape» Som en av forklaringene på Skottlands sterke oppslutning rundt landslaget, trekker forskeren David Bradley frem forholdet til nabolandet England. Med en stor og bøllete nabo som stjeler mye oppmerksomhet, vokser også folks behov for å hegne om det saeregne skotske.
– Spørsmålet er om det er verdt å starte en krangel med naboene deres, bare for å styrke den nasjonale identiteten, sier han.
Med dette i mente setter jeg meg på flyet til København, i anledning Danmarks kamp mot Australia i gruppespillet. Det naermeste jeg kan minnes en kollektiv fornaermelse av det norske folk, må vaere danskenes tynnslitte «fjellape»-kommentarer. Nå skal pølsefolket få smake sin egen medisin.
Men idet jeg ankommer Tivoli, der rundt 30 000 mennesker har funnet veien til en gigantisk storskjerm og allerede gynger beruset til «Vi er røde, vi er hvide», er det umulig å ikke la seg rive med. Det florerer av folk med flagg knyttet rundt halsen, solbriller i rødt og hvitt og capser utstyrt med klappende hender. En ung mann ikledd landslagsdrakt presser seg mot skjermen, på ryggen hans står det «Vodka i Russland». En gjeng skoleungdommer på rundt 14 år fisker Tuborg-bokser opp av sekken, slår dem mot hverandre så skummet spruter og svelger unna det lukne ølet med halvveis skjulte grimaser.
Ah! Livet er herlig i et VM-land.
Visdom fra full dansk Jeg stiller meg i de bakre rekkene, ved siden av en fyr i en gammel dansk treningsdrakt. Den stammer fra tiden rundt danskenes EM-seier i 1992.
– Hva må vi nordmenn gjøre for at vi også skal få oppleve noe som dette igjen?
Thorbjørn Fangel (28) gnir seg i skjeggstubbene, som en gammel vismann.
– Ha tålmodighet, sier han til slutt.
– Vent på en riktig generasjon av spillere. En dag vil det også komme til Norge. Frem til da må dere aldri miste håpet.