Jannicke har gått på metadon i 20 år. Hun troddemeningen var å bli frisk.
Politikerne trodde de vedtok et krisetiltak for en liten gruppe slitne sprøytenarkomane. 20 år senere er det blitt en livslang behandling for tusenvis av rusavhengige.
Nøyaktig 20 år etter at hun fikk sin første dose metadon, bøyer Jannicke hodet tilbake og heller den røde vaesken inn i munnen.
Flasken er merket med solbaersmak, men det hjelper ikke. Hun orker bare litt av gangen.
– Smaken er jaevlig, grøsser 66-åringen. Ved siden av sitter primaerkontakt Cathrine Lindtner og ser til at alt går riktig for seg. Slik er det hver uke. Den første dosen skal tas under oppsyn.
Jannicke er på sin faste tur til Engensenteret, der det er utdeling av medikamenter for LAR – legemiddelassistert rehabilitering.
I leopardvesken som henger over skulderen ligger seks små flasker som skal berge henne gjennom de neste dagene.
Uten metadon blir hun syk. Veldig syk. I verste fall kan hun dø.
– Målet mitt er fortsatt å slutte. Jeg er ikke rusfri så lenge jeg går på LAR. Men hvordan i helsike skal jeg komme meg av dette her? Ingen fortalte meg at jeg skulle gå på metadon resten av livet, sier hun til Bergens Tidende.
Ikke for det. Jannicke er syk også når hun passer på å ta metadonet sitt til riktig tid. Et langt liv i rus har herjet hardt med den spinkle rødtoppen. Hukommelsen svikter og balansen er dårlig. Hun sliter med gikt, pusteproblemer og depresjoner. Metadonet gir henne brekninger og magetrøbbel.
– I forhold til andre på min egen alder er jeg nok mye eldre på innsiden. Sånn sett har jeg ikke så store vyer for fremtiden.
66-åringen rister på hodet og ler oppgitt.
Knallharde kriterier
Livet er ikke blitt slik hun så for seg da hun, som en av de aller første pasientene i Bergen, ble tatt inn på den davaerende Metadonklinikken i Skuteviken i 1998.
Kriteriene for å komme inn var knallharde: Hun og de andre pasientene måtte vise til mer enn ti år med heroinavhengighet og vaere rusfrie ved oppstart. Et eget råd sto for utvelgelsen av pasientene.
Til gjengjeld skulle de bli en del av et behandlingsforløp som hadde et klart mål om rehabilitering og et liv uten rus. Det kommer frem i de første retningslinjene for metadonbehandlingen, utarbeidet i 1998.
Målet var rusfrihet
Som sosialminister var Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) ansvarlig da legemiddelassistert rehabilitering ble innført som nasjonalt program.
– Vi satte i gang på veldig klare kriterier. Blant annet at alle andre behandlingstilbud skulle vaere utprøvd, at nedre aldersgrense skulle vaere 25 år og at det skulle kombineres med tett oppfølging i form av utdanning, arbeid eller andre tilbud, sier Kleppa i dag.
Målet med innføringen av metadon-
behandlingen i 1998 var rusfrihet. Hva som faktisk lå i dette begrepet, er det derimot uenighet om.
Professor emeritus Helge Waal var premissleverandør for metadonbehandlingen i Norge. Han sier at det ikke lå noe krav om tidsavgrensing i planarbeidene og bestemmelsene. Det vil si at metadonbehandlingen skulle kunne vaere livsvarig.
BT har vaert i kontakt med flere av politikerne som satt i Stortingets sosialkomité i 1998. Flere av dem holder fast på at rusfrihet også betydde frihet fra å gå på medikamenter. Altså at pasienten på sikt skulle slutte på metadon.
Olav Gunnar Ballo (SV) er tidligere stortingsrepresentant og satt i Sosialkomiteen da de vedtok metadonbehandling. Han er klar på at premisset var at bruken av medikament skulle vaere tidsbegrenset.
– Jeg tror ingen tenkte at metadonbehandlingen skulle vaere livsvarig da dette ble vedtatt av Stortinget. Målet var å få folk til å slutte både på illegale rusmidler og på metadon. Metadon er jo et rusmiddel, sier Ballo, som i dag jobber som allmennlege.
Hans komitékollega Harald Tom Nesvik (FrP) er av samme oppfatning.
Magnhild Meltveit Kleppa tror det den gangen var litt ulike syn internt blant fagfolkene om definisjonene av rusfrihet.
– Livslang behandling ble overhodet ikke problematisert. Vi visste at metadon kunne vaere en tung og langvarig vei, men satset på at det likevel i første omgang kunne gi et verdig liv til flere, sier Kleppa, i dag fylkesmann i Rogaland.
10 prosent klarer å slutte
20 år etter innføringener flertallet av LARpasientene hverken blitt rus- eller medikamentfrie.
10 prosent klarer å slutte på LAR-medisin, men flertallet av disse faller tilbake til et liv med rus. Tallet på overdoser har heller ikke gått ned. Samtidig er nesten ingen i arbeid eller utdanning.
Til gjengjeld har levealderen økt, pasientene er blitt friskere og kriminaliteten har gått ned.
Kleppa tør i dag ikke å gjette på om regjeringen hadde gått inn for lar om det livslange perspektivet hadde blitt brakt inn i debatten.
– Bondevik 1-regjeringen førte en restriktiv ruspolitikk. Derfor hadde trolig både jeg selv og regjeringen vaert langt mer skeptisk, sier hun, og legger til:
– Jeg er glad for at mange uansett fikk et mer verdig liv. Det var jo også et mål.
Ruset seg som 13-åring
Jannicke Hodneland Bersaas hadde ingen problemer med å bli kvalifisert for metadon. Hun debuterte med rus allerede som 13-åring, og hadde vaert ut og inn av behandlingsinstitusjoner hele sitt voksne liv. Hver gang havnet hun på kjøret igjen.
Nå skulle alt bli annerledes.
– Først og fremst var det en utrolig lettelse. Jeg slapp å jage etter heroin. Livet ble roligere. Metadon skulle bare vaere en liten del av behandlingen, sa de. Jeg trodde jeg hadde store muligheter til å slutte helt, forteller hun.
Da metadonbehandlingen i Bergen startet opp i august 1998, var situasjonen for mange rusavhengige prekaer. Overdoseofre ble funnet i containere, parker og portrom. De eksisterende behandlingstilbudene fungerte ikke. Bare dette året døde 270 mennesker i Norge etter å ha tatt sin aller siste dose. Bruken av urene sprøyter førte til at HIV-epidemien spredte seg i rusmiljøet.
Dødstallene måtte ned
Selv om metadon var kontroversielt i Norge, ble det tvingende nødvendig med strakstiltak for å få ned dødstallene.
Ved oppstarten var tanken at cirka 700 pasienter skulle inn i LAR-programmet på sikt. Anslaget for Bergen var at 25 til 50 personer ville trenge et slikt tilbud.
Davaerende direktør ved Bergensklinikkene, Erling Pedersen, mente at dette var altfor lavt.
– Da vi startet opp Metadonklinikken merket vi at det fortsatt var mye motstand mot behandlingen. Holdningen var litt sånn at dette ikke var viktig. Mange mente også at metadon var statsdop, sier han.
I dag er det over 1000 lar-pasienter i Bergen, og rundt 7600 pasienter i hele landet. Det gjør Norge til et av landene i Europa med høyest andel rusavhengige i LAR.
Samtidig er aldersgrensen borte. Det betyr at unge rusavhengige i begynnelsen av 20-årene, og unntaksvis i tenårene, kan få plass.
– Jeg tror ingen tenkte at metadonbehandlingen skulle vaere livsvarig da dette ble vedtatt av Stortinget.
Allmennlege og tidligere stortingsrepresentant Olav Gunnar Ballo (SV)
Drømmen var å jobbe
Fremtidshåpet var sterkt hos Jannicke den første tiden på Metadonklinikken. 46 år gammel kunne hun fortsatt få mye ut av livet. Drømmen var å få bidra gjennom å jobbe. Gruppen av pasienter var liten, de fleste kjente hverandre. Etter hvert samlet de seg på kafeen på Sundt-huset etter dagens utdeling. Det var samhold og fellesskap.
Da Bergens Tidende intervjuet henne i 1999, fortalte hun om gleden over å våkne uten å bekymre seg for hvordan hun skulle skaffe penger til heroin. Kiloene la seg kledelig på den magre kroppen.
Hun kjøpte seg symaskin på avbetaling og trålet stativene på Fretex etter plagg hun kunne sy om. Drømmen var å lage enda flere antrekk, både til seg selv og andre.
Målsetting i bakgrunnen
Optimismen forsvant gradvis. Jannicke ble sittende alene hjemme i leiligheten. Hun savnet hjelp til å få livet inn i normale former. Metadonet gjorde henne dårlig, men det var ikke lenger noen som snakket om veien videre.
Også tidligere direktør Erling Pedersen opplevde at metadonbehandlingen skiftet karakter. Målsettingen som preget oppstarten, om rusfrihet og rehabilitering, kom mer og mer i bakgrunnen.
– De første pasientene var mer skadet enn forventet. Samtidig ble det heller ikke tilført nok penger til omfattende rehabilitering. Metadon ble på mange måter en rehabiliteringens sovepute, sier Pedersen.
Kapasitetsproblemer
I Skuteviken strømmet det på med nye pasienter til Metadonklinikken. Allerede etter noen få år fikk flere hundre rusavhengige i Bergen behandlingen. I 2001 ble tilbudet utvidet slik at pasientene også kunne få Subutex. Navnet ble endret til legemiddelassistert rehabilitering (LAR). Subutex ble presentert som et lettere og mindre avhengighetsskapende stoff.
På et tidspunkt hadde Metadonklinikken bemanning for 150 pasienter, mens det reelle tallet på pasienter var opp mot 700, ifølge Pedersen.
– Da var det ikke mulig å øke videre. Vi påpekte flere ganger at dette gikk ut over mulighetene til å få pasientene rusfrie og rehabilitert, sier Pedersen.
Men både fagmiljøet og det politiske landskapet endret seg. Da de nye retningslinjene for LAR-behandling kom i 2010, het det at behandlingen i prinsippet er uten tidsbegrensning, og at avslutning av behandlingen er «en kritisk situasjon med stor fare for tilbakefall, overdose og død».
Ideen om et rusfritt samfunn
Helge Waal er professor emeritus ved Statens institutt for rusmiddelforskning (Seraf). Han mener at kravet om at pasientene ikke skulle ruse seg var mer politisk enn realistisk fundert. Det hadde bakgrunn i at ideen om et rusfritt samfunn sto svaert sterkt på den tiden.
Men også Waal endret syn på LAR-behandlingen i løpet av de første årene. Dette handlet blant annet om at utskriving økte faren for dødelige overdoser om pasienten tok opp igjen rusbruken.
– Langvarig og livsvarig bruk av medikamenter er ikke den ideelle løsningen, men for mange er det kanskje den best mulige, sier Waal.
I en fersk undersøkelse fra Seraf svarer 70 prosent av LAR-pasientene at de ønsker å bli rusfrie.
Langvarig bruk av heroin kan hos noen føre til endringer i hjernen som blir til en kronisk sykdom, ifølge Harvard-professor Bertha Madras. Poenget med LAR-medisinen er at den kan balansere disse endringene i hjernene.
Helge Waal peker også på at den tunge bagasjen med traumer, vanskelige familieforhold og psykiske lidelser mange rusavhengige sliter med, kan vaere vel så krevende å reparere som avhengigheten alene.
– Ruspasientene har ofte sammensatte lidelser, innvevd i dype tilpasningsproblemer i livet. Å forandre et liv er vanskelig. Det er derfor det ofte blir et langvarig eller livslangt perspektiv på behandlingen, sier Waal.
Han understreker at pasienter som ønsker hjelp til å avslutte behandlingen, får hjelpen.
– Det er vanlig at pasienten ombestemmer seg fordi reduksjonen kan gi ubehag og ruslengsel. Men vi har prosedyrer for å minske plagene. Om nødvendig skal vi sørge for innleggelse på slutten av nedtrappingen, sier Waal.
Jannicke Hodneland Bersaas sier hun ble
forespeilet et liv uten medikamenter da hun startet på metadon i 1998. I dag er avslutning av behandlingen sjeldent tema når avdeling for rusmedisin i Helse Bergen vurderer nye pasienter, ifølge assisterende avdelingsdirektør Christian Ohldieck.
Årsaken er at mange pasienter er så dårlige at de først og fremst er opptatt av å få legemiddelet på plass.
Helse Bergen overtok ansvaret for LARpasientene fra Bergensklinikkene i 2011.
Ohldieck deler oppfatningen om at LARbehandling i mange tilfeller er et livsvarig prosjekt.
– De fleste pasientene vil nok ikke klare å avslutte medikamentbruken uten å få tilbakefall. Men de med støtte fra et rusfritt nettverk og en meningsfull hverdag, har best muligheter, sier han.
Siden opiatavhengighet ikke kan måles, må nye pasienter som ønsker LAR gjennom grundige samtaler. Fagpersoner leser deres gamle journaler for å få et bilde av pasientens rusbruk tilbake i tid.
Likevel er veien til behandling med metadon eller Subutex i dag langt kortere enn i 1998.
Den strenge aldersgrensen er borte. Bruk av andre rusmidler er heller ikke lenger grunn til ekskludering. I Bergen har 45 prosent av pasientene en alvorlig rusmiddelbruk ved siden av LAR-medisineringen. Bare 20 prosent regnes som helt rusfrie, ifølge en rapport fra Seraf.
Psykiske og fysiske vansker
Den økende gruppen avmiddelaldrende og eldre LAR-pasienter sliter tungt. Undersøkelser konkluderer med at gruppen har store psykiske og fysiske vansker. Pasientene lever lengre enn de ellers ville gjort, men ofte er det bare stumper igjen av det mennesket de en gang var.
Jannickes sorg over ikke å ha fått livet hun ønsket seg, er en historie Christian Ohldieck og kollegene kjenner godt fra andre pasienter.
– Mange har hatt store og komplekse utfordringer, som har ført til rusavhengighet og et liv på utsiden av samfunnet. Det er ikke vanskelig å forstå at mange opplever sorg over at livet ble som det ble, sier Ohldieck.
LAR utgjør bare en del av løsningen for disse pasientene, mener han.
– Dessverre blir denne gruppen ofte stigmatisert. De får ikke bidra i samfunnet slik andre gjør. Dette er et reelt hinder for rehabilitering, og et ansvar som hviler på alle innbyggerne. Ikke bare vi som jobber med rusmedisin.
Ohldieck tror det vil bli større oppmerksomhet rundt nedtrapping og avslutning av LAR-behandling de neste årene.
– Vi lager et nedtrappingsforløp som både tar hensyn til risikoen for tilbakefall og gevinstene med å slutte på LAR-medikamenter. Samtidig må vi sørge for støtte og rehabilitering til dem som ikke vil eller klarer å slutte, sier han.
Må ta jevnlige urinprøver
I lokalene på Engensenteret har Jannicke fått saft av primaerkontakt Cathrine Lindtner. Snart er det tid for ukens urinprøve. Da er det om å gjøre å presse ut noen dråper i en liten plastkopp.
Hun og de andre pasientene må ta jevnlige urinprøver for at de ansatte skal ha oversikt over eventuell rusbruk og gi en forsvarlig behandling. De som bruker mye i tillegg til LAR-medikamentene, blir tettere fulgt opp enn de andre.
Jannicke må ta urinprøven inne på et toalett dekket av speil. I en luke på veggen følger ansatte med på at alt går riktig for seg. Hun synes det er like nedverdigende hver gang.
– Alt dette griper inn i privatlivet mitt hele tiden. Jeg er et prosjekt i et system. Men ingen spør hva jeg vil.
Noen minutter senere slenger hun leopardvesken over skulderen og går ut i sommeren.
Humøret stiger. Dagen ligger åpen, slik den har gjort de siste 20 årene.
66-åringen slentrer gjennom byen med et eget blikk for alle dem andre ikke ser. En tigger foran Deli DeLuca får sin 50-lapp. En blek og sliten mann et kyss på kinnet.
Det ble med en drøm
20 år etter at hun tok sin første dose metadon, innser Jannicke at håpet om å få en jobb og bidra i samfunnet aldri ble noe mer enn en drøm. Hun lager ikke lenger klaerne sine selv. Symaskinen hun kjøpte på avbetaling, ble stjålet.
Jannicke har likevel håp for fremtiden. – Jeg skal nok ikke leve så veldig lenge. Men jeg ønsker meg en båt. Da kan jeg komme meg ut på sjøen. Der er det ren luft. Pusten min blir så dårlig her inne i byen, sier hun.
– Kunne du tatt mer ansvar for livet ditt og gjort noe med situasjonen din selv?
– Det er klart jeg har et ansvar. Men jeg har vaert syk og trenger hjelp. Alle de som kjører for fort og havner i grøften har også et ansvar. Vi lar dem ikke bli liggende i grøften, gjør vi vel?
Kilder: Serafrapport 3/2018, Midlertidige retningslinjene for Metadonassistert behandling 1998, Retningslinjer for LAR 2000, Retningslinjer for LAR 2010, Serafrapport 1/2018, stortingsreferater, dødsårsaksstatistikkene fra FHI, Føre Var-rapportene fra KoRus, ProLars spørreundersøkelse blant LAR-brukere, Dagens Medisin, Helsebiblioteket, Stortingsmelding 16/1997 om narkotikapolitikk, masteroppgave om aldring i LAR, Nordisk alkohol- og narkotikatidsskrift, Reseptregisteret, Legemiddelverket, BrukerPlan-undersøkelsen Bergen 2015.
Jannicke Hodneland Bersaas Alle de som kjører for fort og havner i grøften har også et ansvar. Vi lar dem ikke bli liggende i grøften, gjør vi