Svak nøkkelroman om Facebook-Høyre
så blir det svaere greier. Ytterkantene har i det minste det til felles.
Slik kan den politiske debatten få et komisk islett, noe Nils Gullak Horvei forsøker å spille på i romanen Rive Rom på én dag. «Trump blir vår Caesar», uttaler en amerikansk bifigur ved navnet Bob Carbost. «Trump blir The God-given Emperor». Handlingen i romanen er lagt til 2015, og valgkampen i USA fungerer som et viktig bakteppe for konflikter som utspiller seg blant norske samfunnsdebattanter tilhørende noe som ligner miljøet som ble kalt Facebook-Høyre. Jeg-fortelleren er en frilanstype som driver et lite forlag der han planlegger å publisere en bok med potensielt støtende karikaturtegninger.
Tam satire
Ved første øyekast ser Horvei ut til å trykke på alle de riktige knappene: innvandringsdebatt, ytringsfrihet og nettavhengighet. Tittelen er fengende, omslaget tankevekkende. Coverbildet viser et klassisk byggverk som holdes oppe av antikke søyler. Den femte søylen er byttet ut med en betongkloss av samme type som ble hasteutplassert på Karl Johan i vinter. Byggverket (Rom, sivilisasjonen) står i fare for å kollapse under trusselen av terror.
Anslagene til tross, Rive Rom på én dag er tam som satire og svak som romankunst. Noe av tilkortkommenheten skyldes den litteraere sjangeren.
Boken gir inntrykk av å vaere en nøkkelroman der Horvei dikter videre på levende modeller som han gjerne vil gi en kilevink – uten å bli for slem.
Det virker smått og lokalt når venner blir uvenner på Facebook. Det virker privat når hovedpersonen kommer i konflikt med sin ektefelle om hvor innvandringskritiske de bør fremstå i offentligheten. Karikaturtegneren i romanen snakker på en måte som minner om den virkelige Thomas Knarvik, som Nils Gullak Horvei har publisert en bok av på sitt forlag Trolltekst.
Flate setninger
Skulle denne romanen fungert som satire over forfatterens naer- miljø, måtte den ut av hverdagsrealismen og over i noe sprøtt eller vilt eller tragisk. Horvei innfører et pistolmotiv som først virker lovende. Det er amerikaneren Bob Carbost som planter skytevåpenet i fortellerens hjem, der det vekker skrekkblandet fryd.
Men heller ikke dette motivet får et løft. Forfatterens språk strekker ikke til. Rive Rom på én dag er full av butte og flate setninger som jeg i begynnelsen tolket som parodier på nettsjargong. Jeg forventet at forfatteren gradvis skulle avsløre parodien, i stedet stadfestes språket som hans eget.
Punkterer spenningen
De dårligste partiene skildrer en nettbasert utroskapshistorie. Fortelleren forelsker seg i en innvandringskritisk blogger som skriver under pseudonymet Athena Salome. Hun introduseres i korte setninger av denne typen:
«For å vaere aerlig. Det var en nytelse å lese henne. (...) For meg var bildene ren sex. Det oste erotikk av dem. Det var det åpenbart flere som syntes, etter kommentarene å dømme.»
Den samme enkle strukturen brukes til å skildre mer avanserte følelser, med det resultat at forfatteren punkterer spenningsoppbygningen: «Da ringte det på døra. Det støkk i meg. Lurte på hvem det kunne vaere.»
Ingenting overlates til leserens innlevelse når denne fortelleren engster seg: «Tvers gjennom nummenheten følte jeg angst. At alt kunne skje. Også det verste. Det klemte om brystet».
I replikkvekslingene bruker forfatteren en uheldig referatform som ofte drar med seg et malplassert «at» («Jeg sa at i Norge hadde vi veldig lave drapstall», «Hun sa at hun holdt ikke ut å ikke vite hvor Ida var»).
Overtydelig symbol
Hele veien er det påstander og klartekst – også i bruken av bilder. Tidlig i fortellingen stjeler fortelleren lommeboken til en romtigger og bruker pengene til å få satt gullkrone på en ødelagt tann.
Tannen skal plage ham resten av historien og bli et symbol på dårlig samvittighet. Da er spørsmålet hvor mange ganger denne tannen kan dukke opp uten at det skaper frustrasjoner hos leseren. Her skjer det minst ti ganger (tannen «ulmer», «murrer», «stjeler fokus», «utsondrer en slags kjemisk smak» og så videre).
Man kunne ikke bygge Rom på én dag, man kan heller ikke rive Rom på én dag. Men hva er vår tids trusler mot sivilisasjonen slik vi kjenner den? Er den egentlig truet? I så fall av hva?
Nils Gullak Horvei er på sporet av noen av samtidens sentrale spørsmål, men skusler dem bort underveis.