Bri­tis­ke medi­er har mob­bet fot­ball­spil­le­re i åre­vis. Hva skjed­de da de slut­tet?

Aftenposten - - Meninger - Pe­ter-Alex­an­der Stivang tid­li­ge­re fot­ball­spil­ler, nå lek­tor og fot­ball­en­tu­si­ast

Ons­dag skjed­de det igjen. Eng­lands VMdrøm, knust.

Eng­land er all­tid med i ver­dens­mes­ter­ska­pe­ne i fot­ball (bort­sett fra i VM i USA i 1994), men de vin­ner ald­ri. Fak­tisk har de knapt hev­det seg i noe VM si­den Ita­lia i 1990, da de tok en fjerde­plass. Eng­land har ikke vun­net et ver­dens­mes­ter­skap si­den 1966 – der­av san­gen «Three Lions» fra europa­mes­ter­ska­pet på hjemme­bane i 1996, der den ene tekst­stro­fen sier: «Thir­ty years of hurt, ne­ver stop­ped me dream­ing».

I 2018 er alt­så 30 år blitt til 52 år, men hvor­for er det slik? Hva kan for­kla­re at den­ne sto­re fot­ball­na­sjo­nen ald­ri vin­ner et ver­dens­mes­ter­mes­ter­skap, når and­re euro­pe­is­ke na­sjo­ner får det til?

Met­te og slit­ne spil­le­re

Vel, Eng­land har ikke hatt noen Cris­tia­no Ro­nal­do, men de har jam­men hatt nok av and­re gode spil­le­re. Som Da­vid Beck­ham, Paul Scho­les, Ste­ven Ger­rard og Way­ne Roo­ney. Gode nok spil­le­re til å løf­te en bøt­te el­ler to, men det har alt­så ikke skjedd.

Kan­skje kan de høye løn­nin­ge­ne for­kla­re noe av det­te? Javisst tje­ner lands­lags­spil­ler­ne til Spa­nia og Tysk­land godt også, men i sum tje­ner de fak­tisk ikke i naer­he­ten av det sam­me som det Eng­lands spil­le­re gjør. På det en­gels­ke lands­la­get er det fot­ball­spil­le­re med alt­for høye løn­nin­ger fra alt­for tid­lig av. Per­son­lig tror jeg det­te har ne­ga­tiv inn­virk­ning på sul­ten til de unge spil­ler­ne.

Unge spil­le­re som slår igjen­nom i Premier League, kan va­ere en gjeng bort­skjem­te små­gut­ter. Har de va­ert det si­den de var 15–16 år gamle, har de kan­skje ikke at­ti­ty­den el­ler sul­ten som skal til for å ta det sis­te fan­den­i­volds­ke ste­get – det vi så Kroa­tia gjø­re mot Eng­land i semi­fi­na­len.

Spil­ler­ne i Premier League er også de som spil­ler de­si­dert flest kam­per i lø­pet av en se­song, og de har ikke vin­ter­pau­se slik and­re stør­re liga­er har det. Det­te fø­rer til at de en­gels­ke lands­lags­spil­ler­ne mø­ter eks­tra slit­ne opp til mes­ter­ska­pe­ne. Ja, fle­re spil­le­re på and­re lands­lag spil­ler også i Eng­land. Det er kor­rekt. Men alle de en­gels­ke spil­ler­ne spil­ler i egen liga, si­den de er for dyre og har for høye løn­nin­ger til at and­re euro­pe­is­ke klub­ber gid­der å kjø­pe dem.

Pet­ter Nort­hug er sik­kert god på fem­mila etter en kveld på byen, men etter i til­legg å ha gått Bir­ken da­gen før vil­le det nok blitt tungt, selv for ham. Så også for det en­gels­ke lands­la­get.

Me­die­nes mob­bing

Li­ke­vel, his­to­risk sett har det størs­te pro­ble­met på den bri­tis­ke ball­øya va­ert me­die­ne og det van­vit­ti­ge medie­pres­set som er blitt lagt på det en­gels­ke lands­la-

Det har len­ge va­ert en ved­tatt sann­het at de bri­tis­ke me­die­ne øde­leg­ger for egne lads. In­gen kan ha sterk nok ka­rak­ter til å stå imot det usun­ne pres­set bri­tis­ke medi­er har lagt på egne spil­le­re og på sin egen ma­na­ger.

get før, un­der og etter et mes­ter­skap.

Det har len­ge va­ert en ved­tatt sann­het at de bri­tis­ke me­die­ne øde­leg­ger for egne lads. In­gen kan ha sterk nok ka­rak­ter til å stå imot det usun­ne pres­set bri­tis­ke medi­er har lagt på egne spil­le­re og på sin egen ma­na­ger. Det er helt ufor­ståe­lig at det­te fe­no­me­net fikk lov til å ut­vik­le seg til det spø­kel­set det ble. Selv den ita­li­ens­ke jern­man­nen Fa­bio Ca­pel­lo, tid­li­ge­re lands­lags­tre­ner for Eng­land med en fin me­ritt­lis­te (bare ikke med det en­gels­ke lands­la­get, selv­sagt), men­te at pres­set var «i mes­te la­get».

Tenk til­ba­ke på Paul «Gaz­za» Ga­scoig­ne i 1996 (og gjen­nom hele kar­rie­ren hans, for øv­rig). Straffe­bom­men til årets en­gels­ke lands­lags­ma­na­ger Ga­reth Sout­h­gate det sam­me året. Da­vid Beck­ham i 1998. Way­ne Roo­ney. Frank «Fat» Lam­pard (kalle­nav­net han fikk i en­gelsk media, selv­sagt uten å va­ere over­vek­tig).

Bri­tis­ke medi­er har vist en ufat­te­lig evne til uin­tel­li­gent opp­før­sel oven­for eget lag, spil­le­re og ma­na­ge­re. Det er en kul­tur som har lite med den en­gels­ke gent­le­man-sti­len å gjø­re. Den er ikke høf­lig, ikke sjar­me­ren­de, ikke dan­net. De har mob­bet egne spil­le­re hvis han mis­lyk­kes. Da­vid Beck­ham ble ut­vist da Eng­land had­de rø­ket ut mot Ar­gen­ti­na i kvart­fi­na­len i 1998, og for det ble han «hengt». Hvem glem­mer vel bil­det av en duk­ke iført Beck­hams trøye num­mer 7, som ding­let etter en renne­løk­ke?

De en­gels­ke spil­ler­ne må ha va­ert liv­red­de for å mis­lyk­kes. Hvem kan kland­re dem?

Helt nytt i år

Men hvor­for har det en­gels­ke lands­la­get lyk­kes i Russ­land i 2018? For ja, de har lyk­kes, på tross av at de i semi­fi­na­len røk ut mot mini­putt-na­sjo­nen Kroa­tia. Sist gang Eng­land gjor­de det bra un­der VM var i 1990, da lan­det kom på fjerde­plass. Sva­ret på spørs­må­let er gans­ke en­kelt: Fra­va­e­ret av det vold­som­me medie­kjø­ret og lan­dets ufor­holds­mes­si­ge sto­re for­vent­nin­ger til egne spil­le­re.

I det­te mes­ter­ska­pet har de en­gels­ke me­die­ne, med vis­se unn­tak, vist seg fra en langt bed­re side enn hva det en­gels­ke lands­la­get har va­ert vant til. Det­te har ført til at spil­ler­ne og fan­sen er kom­met na­er­me­re hver­and­re. So­sia­le medi­er er na­tur­lig­vis også med på å set­te dags­or­den. Når fol­ket har va­ert po­si­ti­ve, kan det ten­kes at de også har på­vir­ket de tra­di­sjo­nel­le me­die­nes ny­hets­vink­ling.

I all hyl­les­ten av det en­gels­ke lang­sla­get må det til­føyes, som et lite opp­gulp, at de har hatt en for­holds­vis en­kel vei mot semi­fi­na­len. Grup­pe G var den enk­les­te grup­pen, og i fi­nale­spil­let har Eng­land slått ut mid­del­må­dig­he­ter som Sve­ri­ge og Co­lom­bia, og der­med unn­gått so­li­de fot­ball­na­sjo­ner som Ar­gen­ti­na, Por­tu­gal, Uru­guay, Bra­sil, Bel­gia og Frank­ri­ke på vei­en mot semi­fi­na­len.

Eng­land har også kom­met styr­ket ut av å mang­le de helt sto­re nav­ne­ne. Men én stjerne har det en­gels­ke lands­la­get, og det er en stjerne som i til­legg har pres­tert – Harry Ka­ne. Kan­skje nett­opp på grunn av det mang­len­de pres­set fra medi­er og fans?

Årets ut­ga­ve av det en­gels­ke lands­la­get har, som det førs­te en­gels­ke lands­lag noen­sin­ne, va­ert skå­net for det umen­nes­ke­li­ge medie­pres­set tid­li­ge­re lands­lag har va­ert ut­satt for.

Jeg hå­per den­ne nye medie­vir­ke­lig­he­ten fort­set­ter å ut­vik­le seg po­si­tivt. Kan­skje kan fot­ball­na­sjo­nen Eng­land i nes­te mes­ter­skap en­de­lig nå helt opp.

Tra­di­sjo­nen i media har va­ert å re­gel­rett hen­ge ut de en­gels­ke fot­ball­spil­ler­ne.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.