«Han lev­de og døde med et tras­sig håp om at ver­den lot seg be­ve­ge i rik­tig ret­ning»

Thor­vald Stol­ten­berg (1931-2018)

Aftenposten - - Forside - åMinne­ord Ha­rald Stang­hel­le

Knapt noen gang har en mann med så grunn­leg­gen­de tro på men­nes­ke­ne hatt opp­drag som så ofte før­te ham i kon­takt med men­nes­ke­he­tens natt­si­der. Nå er han borte, og ver­den ble en in­sis­te­ren­de håp­sen­tu­si­ast fat­ti­ge­re.

Åpen og raus. Varm og til ste­de. Rea­list og optimist.

Mørke­tid og gle­de

Han etter­la­ter seg en stri strøm av min­ner. Ek­sem­pel­vis om da jeg som en av man­ge unge FN­sol­da­ter i Li­ba­non fikk brev fra ham jul­af­ten 1979.

Om det var Stol­ten­bergs egen idé vet jeg ikke, men jule­ga­ven fra den da­va­eren­de for­svars­mi­nis­ter til alle nors­ke FN-sol­da­ter det­te året var Kjell Auk­rusts etter­tenk­som­me og inn­falls­rike er­ind­rings­bok Slipp ham inn!. Fulgt av Thor­vald Stol­ten­bergs per­son­li­ge hil­sen.

Det er i ak­ku­rat den bo­ken Kjell Auk­rust for­tel­ler om at fjøs­nis­se Ny­stu­moen opp­lev­de den alv­døls­ke før­juls­ti­den som en angs­tens tid.

Ofte måt­te han stop­pe opp og lyt­te etter skar­pe skudd, og når sli­ke hør­tes rev fjøs­nis­sen av seg topp­luen og blot­tet ho­det for å min­nes en fir­bent venn med flesk på.

Og li­ke­vel, skri­ver Kjell Auk­rust, var det tross jule­slak­tin­gen mye å gle­de seg over i mørke­ti­den.

Ja, selv i mørke­ti­den. Der­for pas­ser den til Thor­vald Stol­ten­berg. Også på da­gen for hans bort­gang. El­ler ret­te­re: Nett­opp på den­ne mør­ke da­gen.

For det er ikke po­li­tisk sol­skinn som pre­ger hver­da­gen til en uten­riks­mi­nis­ter, for­svars­mi­nis­ter, flykt­ning­kom­mis­sa­er, Bal­kan-meg­ler el­ler Røde Kors­pre­si­dent.

Li­ke­vel var Thor­vald Stol­ten­berg livet ut en ut­vik­lings­op­ti­mist som nek­tet å la seg på­vir­ke av den opp­git­te ky­nis­me alt­for

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.