– Sjokkerende at ingen stilte opp for William Nygaard
Bokaktuelle Ketil Bjørnstad er sjokkert over at hverken forfattere, politikere eller journalister stilte opp for William Nygaard etter attentatforsøket mot ham i 1993.
Ketil Bjørnstad er ute med bind nummer fire, Nittitallet, i den selvbiografiske serien Verden som var min.
I sin siste bok skriver han om et tiår som ble grensesprengende både for folk flest her i landet og for forfatteren selv. Bjørnstad skriver om alt fra OL på Lillehammer og fotballkampen i 1998 da Norge slo Brasil, til sitt personlige oppbrudd og nytt ekteskap.
Av hendelsene Bjørnstad opplevde på naert hold, er mordforsøket på hans egen forlegger William Nygaard det mest oppsiktsvekkende.
– Det var en rystelse i mitt eget liv og det var et sjokk for Norge. Med få unntak ville ingen støtte William Nygaard i at dette var et politisk religiøst attentat.
– Flere var drept
Det var om morgenen den 11. oktober 1993 Aschehoug-sjefen ble forsøkt drept med tre skudd utenfor huset sitt i Dagaliveien i Oslo. Forlaget hadde gitt ut Salman Rushdies Sataniske vers. Irans Ayatollah Khomeini hadde utstedt en fatwa mot Rushdie og alle som hadde befatning med boken, fordi den ble ansett som blasfemisk mot profeten Muhammed.
– I ettertid er det rystende å se hvordan så å si hele det politiske Norge vegret seg mot å si at fatwaen kunne vaere grunnen til attentatet. Også politiet uttrykte at de ikke så på fatwasporet som viktig.
– Vi burde hørt på William Nygaard. Flere var allerede drept rundt i verden i kjølvannet av fatwaen. Det er ufattelig hvor mange som hadde behov for å uttrykke lettelse over at politiet ikke tok fatwa-sporet på alvor, sier Ketil Bjørnstad.
Forfatteren håper at Nygaard-saken kan føre til større selvkritikk her på berget.
– Vi gjorde ingenting for å støtte ham. Så alene han må ha følt seg.
– Var det redselen for at terroren også skulle ramme Norge som gjorde at selv ledende politikere ikke ville snakke om at fatwaen måtte vaere hovedsporet?
– Jeg tror heller at politikerne var redde for å miste sin posisjon som fredsnasjon etter Osloavtalen. Det passet ikke inn med en slik rettssak da. Norge ville fått problemer i mange land.
– Det var en sterk tid for oss alle
Det er tørt og varmt i høyden over Randsfjorden i Søndre Land, der Aftenposten møter Bjørnstad. Den produktive forfatteren, musikeren og komponisten er på et av de stedene han jobber best, hytta han arvet fra en grandtante og -onkel på nittitallet.
På verandaen er det svalt og stille. Bare skogens sus og en enslig veps er å høre. En stillhet man ikke gjenfinner i Bjørnstads 765 sider lange bok om det begivenhetsrike nittitallet.
– Det var en sterk tid for oss alle, sier Bjørnstad som skriver om det han kaller ironiens og grusomhetens tiår. Sovjetunionen gikk i oppløsning og det var krig på Balkan, midt i Europa. I Norge hadde vi OL på Lillehammer, EU-kampen, Nygaard-attentatet og mye mer.
Forfatteren ble selv skilt, flyttet fra Sørlandsidyllen til Oslo der han møtte VG-journalisten Catharina Jacobsen. Sammen med henne fikk han nye perspektiver blant annet gjennom flere reiser til Bangladesh der hun hadde naere kontakter, og de bodde flere år i Paris.
– Å komme til det fattige landet Bangladesh som var en så stor kulturnasjon, gjorde noe med meg, sier Bjørnstad.
– En heller flau historie er i 1998, da du og Ole Paus som skal skrive bok om fotballVM, men går fra stadion i pausen i den avgjørende kampen Norge spilte mot Brasil i Marseille?
– Vi syntes ikke kampen var så spennende og hadde lyst på fiskesuppe, så vi så resten av kampen på TV-skjermen på kafeen. Det var da Cathrine Sandnes kalte oss de dummeste menneskene i Norge.
Bjørnstad smiler og avviser at han er redd for å minne noen om denne historien.
– Jeg syns det har komikkens slør i ettertid. Og boken ble jo utgitt, men de var litt redde for at vi skulle skrive for mye om akkurat denne episoden.
Produktivt fra skrivestuen
Bjørnstad viser oss skrivestuen som ligger ved siden av hytta. Han har både skrivebord, et lite Steinway-flygel og et bedre lydanlegg her, samt seng i arbeidsrommet.
Bjørnstad som var et vidunderbarn på piano, som har utgitt snart femti bøker og minst like mange plater fremstiller også den beskjedne siden av seg selv i den selvbiografiske Verden som var min. Han kaller for eksempel seg selv «den sleske smiskeren» og han skriver om en mann som engster seg for det meste.
– Jeg håper det ligger en humor i det. Det dreier seg om den selvforakten vi alle har. Hvis vi ikke har evne til selvkritikk, er det fare på ferde. Samtidig er jeg jo solidarisk med denne Bjørnstad-gutten.
– Du skriver om engstelsen, for eksempel foran OL er du redd for alt, fra at fakkelbaereren skal falle til at Kjus eller Aamot brekker benet i Kvitfjell.
– Ja, mors engstelse har jeg arvet i fullt monn. Den blir verre med årene.
Bjørnstad retter også kritikken mot seg selv når det gjelder Nygaard-saken.
– Det er sjokkerende for meg å se min egen unnfallenhet. Han var og er min venn og ja, jeg inviterte ham hjem i den vanskelige tiden da han hadde livvakter og bodde på hemmelig adresse. Allikevel gjorde jeg ingenting.
Har skrevet over tre tusen sider
Bjørnstad byr på mer kaffe, jordbaer, eplesaft og andre godsaker. Når Aftenpostens utsendte journalist og fotograf er reist skal han skrive. Godt over tre tusen sider er det blitt hittil, om seksti-, sytti-, åtti- og nittitallet. Nå er det to tusentallet som skal til pers og Tyvetallet som den heter kommer allerede neste høst.
Etter den, kommer etter planen boken om 2010-tallet.
– Det er et lystbetont prosjekt, sier han, og det er faktisk de bøkene han har solgt mest av i sin karriere kan han fortelle.
– Det er utfordrende for jeg ønsker at det skal ha litteraer tyngde og jeg drømmer om det om natten. Men jeg må sluttføre hvis jeg beholder helsen. Siste setning er allerede klar.