Nils Morten Udgaard:
For første gang setter USA fullt og helt inn sin enorme økonomiske makt
President Donald Trump har midt i denne feriemåneden gjort alvor av sin trussel om å gjeninnføre omfattende økonomiske sanksjoner mot Iran. Og ikke alene dette: Han knesetter fulle økonomiske straffetiltak også mot alle ikke-amerikanske firmaer som driver handel eller finanstransaksjoner med Iran. Virkningene ser vi i samme øyeblikk: Daimler og Renault, Total og Siemens – tunge internasjonale firmaer – har alle varslet at de trekker seg ut av Iran. Og flere følger etter.
Forklaringen er enkel: De stilles overfor et valg mellom handel med Iran eller med USA – og for dem alle er USA viktigst. Siemens har noen håndfull medarbeidere i Iran, mens de har over 20.000 i USA. Da hjelper det ikke at EU høytidelig har varslet støtte for alle «sine» firmaer som vil fortsette i Iran, med åpning for erstatningssøksmål – mot USA! I praksis et slag i luften og en fremvisning av EUs maktesløshet.
Alle mot USA
Det er ikke noe nytt at USA bruker sin økonomiske tyngde i politikken. Men det er nytt at sanksjonene har et slikt omfang, og at de fullt og helt også retter seg mot USA naermeste allierte. EU står samlet i sin motstand, også ved en felleserklaering fra Paris–London–Berlin: De tre støtter, som Russland og Kina, Iran-avtalen. Den stanser Irans atomprogram og åpner for handel med et Iran der sosial uro nå vokser.
USA sto bak denne avtalen inntil Trump trakk landet ut og satte i gang med å bekjempe så vel Iran som sine europeiske allierte. De tre forsøker å redde avtalen, som hittil, ifølge FNs atombyrå, blir overholdt av Iran. EU ønsker hverken en iransk atombombe eller en ny krig i Midtøsten. Nå sier Trump at målet er å tvinge frem en ny og bedre avtale.
Også Russland rammes
På samme tid varsler USA skjerpede sanksjoner, fra 22. august, mot Russland som straff for gift-angrepet mot dobbeltspionen Sergej Skripal i England i vinter. De skyldige må utleveres, er kravet. Dette skjer like etter Trumps møte med president Vladimir Putin i Helsinki, der de avtalte å bedre samarbeidet. Det pågår åpenbart en kappestrid i Washington om hvem som kan klekke ut flest sanksjoner mot de landene som til enhver tid defineres som USAs «motstandere» eller «fiender». Trump og Kongressen drøfter også, uten pause, mulige tiltak mot Kina.
Vi ser her en politikk som vil gjøre full politisk bruk av USAs økonomiske makt i verden, brutalt og direkte, uten for mye diplomatisk pynt. Målet er ikke å utvikle felles ordninger eller løsninger med et antall andre land, men å skaffe seg raskt gjennomslag for vedtak som presidenten mener vil tjene hans velgere og USAs industri og landbruk.
Dette er «America first!» i praksis. Der hører det også med at forbud mot transaksjoner med dollar, verdens viktigste valuta, inngår i de økonomiske straffetiltakene.
Trump og brexit samler EU
De siste utspillene fra Trump kommer idet sluttspillet om brexit naermer seg. Da er det interessant at britene står fullt og helt bak EUs svar på Trumps Iransanksjoner. Det vi kan kalle Storbritannias geopolitiske rolle, blir igjen synlig og minner «de 27» i EU på hva de kan tape om de ikke finner frem til en fornuftig avtale om samarbeid mellom EU og britene etter brexit. Forsiktige antydninger til kompromissvilje er dukket opp de siste ukene, trolig også hjulpet frem av Trumps opptreden.
Og brexit selv, den første utmarsjen fra EU, har gitt sitt bidrag: Tross indre strid i EU om en rekke saker, er det blitt stille om «trusselen» om uttreden fra andre land. Hellas samarbeider nesten lydløst med Brussel, Italias nye høyreradikale statsråder har lagt bort alt snakk om utmeldelse, og selv Frankrikes Marine La Pen sier at «vi kan bedre det franske folks levekår uten å forlate EU eller euroen». Kanskje er det sunket inn at utmarsj fra EU er et tapsprosjekt, kostbart og komplisert og veien til en økonomisk nedtur? Brexit har reddet EU, mener kommentatoren Simon Kuper i Financial Times.
Det er ikke noe nytt at USA bruker sin økonomiske tyngde i politikken. Men det er nytt at sanksjonene har et slikt omfang, og at de fullt og helt også retter seg mot USA naermeste allierte.
Tyskland er Trumps «prygelknabe»
I Europa er Tyskland blitt Trumps «prygelknabe» – gutten som alltid får juling. Trusselen om biltoll i USA, et svingslag mot tysk naeringsliv, henger luften. Og diffuse krav om milliardbetaling for nesten gratis forsvar ved USA gjennom mer enn et halvt århundre, dukker opp. Landet er «Russlands fange» på grunn av nye gasskjøp østfra, sier Trump og krever, med rette, mer penger til landets forsvar. Men skulle Tyskland følge NATOs plan og bruke 2 prosent av sitt bruttonasjonalprodukt til militaere formål, da ville landet igjen vaere Europas klart største militaermakt, på papiret på høyde med Russland.
Vi ville raskt få et annet Europa, formet av USAs politiske kursendringer.