Musikk: Derfor er Cezinando størst nå
Under avslutningen på Øya lørdag føltes verden perfekt en liten stund.
Amfiet
Publikum: ca. 10 000. Den besteavslutnings konserten på lenge Med Noen ganger og andre dukket unge Kristoffer Cezinando opp ut av intet for mange, og fylte et tomrom i norsk musikk. Dyptloddende, ofte smertefulle, rørende og naermest organiske tekster – som om han ga en bit av seg selv til den som lyttet.
De kan leses som poesi, 23-åringen beskriver øyeblikk med stor skrivekunst. Stemningen mellom følelser, forvirrende mørke øyeblikk, angst – for de av oss som har opplevd det – skildres vakkert, presist, nesten naivistisk.
Med Skam var det gjort
Han hadde allerede gitt ut musikk i flere år, og blant annet gjort seg bemerket med Barn av Europa.
Men da låten «Håper du har plass» kom inn i Skam-universet, var det gjort. Når han tar på seg oppgaven å avslutte Øya på Amfiet, er det med kort fartstid som en virkelig etablert artist.
Og det ble den beste avslutningskonserten på lenge.
Byen tar ham imot
Med et ensemble av strykere starter det dramatisk nok: «Hold meg fast, jeg gråter» og «Uansett» i autotune. Han har litt av en vokal. Så kommer «Heia meg». Cezinando – i flagrende rosa paljetter – står på en forhøyning på scenen, og synger, rapper og snakker. «Det siste året har jeg ledd, grått, jeg har skvist og klemt på alt som har falt foran føttene mine; dette er den største dagen i mitt liv».
Han ber sin kjaere hjemby ta ham godt imot. Det gjør de.
«Ingenting blir det samme men samme for meg» blir som en oppvekstroman i musikkform, Cezinando er full av energi og store bevegelser, han viser sin styrke som rapper. Han etterligner ingen. Men så har han i tillegg poesien og vokalen. Denne allsidigheten gjør ham naermest umulig å overgå.
Utrolig tilstedevaerelse
Blåsere og strykere løfter låtene til det store formatet. Det glir over i ren hiphop med «Yrkesaktiv», stadig med samme intensitet og en utrolig tilstedevaerelse.
Etter et kostymeskifte toner han det ned med akustisk piano og «Tommel på vekta». Det fremføres omtrent som en performance der følelsen han satt med da han skrev låten spilles ut, som om han gjenopplever øyeblikket. Han gir alle følelser til dem som hører på; det blir så intimt som det kan bli på Øyas største scene.
Det blir allsang til «Vi er perfekt men verden er ikke det». Verden var litt mindre rar da han presenterte seg som artist for seks år siden. Akkurat denne timen føles den verden vi er i nå litt lettere å tolerere. Når Øya endelig får «Håper du har plass», kommer forløsningen, og kanskje det mest kjaerlighetsfulle øyeblikket jeg har vaert med på alle de årene jeg har vaert her.
Kunne dette bare vare og vare.