Fra drabantby til småby
Drabantbyene representerer ikke bare fortellinger om fortiden, men også det mest interessante potensialet for videre byvekst.
Norske byer i dag, og spesielt Oslo, Drammen, Stavanger, Trondheim og Bergen, opplever to av globaliseringens mest markante utviklingstrekk. De forandrer ikke bare byen som sådan, men spesielt drabantbyen.
Den ene er utviklingen av etniske enklaver, altså fremveksten av bydeler der noen etniske minoriteter ikke er minoriteter, men majoriteter.
Det andre trekket lar seg avlese i at byene i stigende grad er blitt inntatt av middelklassen, og formet etter dens smak. Arbeiderklassen er blitt mindre og har fått redusert sitt sosiale og kulturelle fotavtrykk.
Dette fenomenet heter på akademisk «gentrifisering». Går du ned en gate i det som en gang var et arbeiderklassestrøk, vil du se at den nå er preget av hudpleie, speltbrød, god kaffe, rustikke kafeer, delikate bruktbutikker og frisører i alle sjablonger.
Disse to utviklingstrekkene eksisterer samtidig, de kan stå i et konkurranseforhold til hverandre, og de kan utfylle hverandre.
Den nye arbeiderklassen?
Innvandringen til Norge, både den fra EU og den fra Asia og Afrika, forandrer byene mer enn den forandrer landsbygda.
I Oslo har for eksempel ca. 32 prosent av innbyggerne innvandringsbakgrunn, det betyr at de selv eller foreldrene deres er innvandrere.
Ca. en tredjedel av disse kommer fra EU/ EØS-landene, mens to tredjedeler kommer fra Asia og Afrika. Spesielt innvandrere fra Asia og Afrika har bosatt seg i drabantbyene, i noen av dem er den klassiske, norske majoritetsbefolkningen markant redusert.
På Haugenstua i Oslo er for eksempel drøye 70 prosent av innbyggerne innvandrere, og 66 prosent fra ikke-vestlige land. Også andre drabantbyer i Stovner og Alna bydeler er andelen av ikke-vestlig innvandrere høyere enn 60 prosent.
Innvandringen fra Afrika og Asia i disse bydelene følger også et mønster vi kjenner igjen fra andre vestlige land. De første innvandrerne som kommer, bosetter seg i de billigste områdene. For 30 år siden var det Gamlebyen og Tøyen i Oslo. Så jobber de seg oppover og ønsker bedre plass, mer utsikt og høyere boligstandard. Da flytter de ut, og nok en gang til steder der de får mange kvadratmeter for pengene, og slik blir de klassiske, norske drabantbyene et egent sted.
Det er altså en økonomisk forklaring, og gjennomsnittsinntekten pr. innbygger i bydel Stovner var i 2016 på 359 000 kroner, mens den i i bydel Ullern var på 713.000 kroner.
Latte er livet
Langsomt blir imidlertid økonomi supplert av kultur. Summen av valgene en rekke enkeltindivider tar, blir en strukturendring. Nå flytter mennesker med minoritetsbakgrunn til disse områdene fordi de der raskt får nettverk og venner. Folk med samme bakgrunn trives sammen.
Når en gruppe begynner å dominere eller i det minste setter et tydelig preg på en drabantby, kan andre grupper lett føle seg mindre hjemme. De flytter da ut, og slik akselererer utviklingen som gjør at byene deles opp etter hudfarge, etnisitet og kulturell/religiøs orientering.
Det som starter som en økonomisk motivert endring, blir altså over tid til en kulturell og sosialt begrunnet forandring.
Ellers i byen er det middelklassen som dominerer. De nye sosiale og kulturelle kodene som nå for fullt inntar landets middelklasse er en miks av motkultur, globaliserte smaker, nostalgi, byromantikk, interesse for håndverk, amming i det offentlige rom, langt skjegg, likestilling, nabolagskjaerlighet og liberale idealer om hvordan livet skal leves.
Det er et frihetsevangelium oversatt til hverdagspraksiser, og denne globale bevegelsen forandrer også byene.
Symptomatisk nok er skillet mellom hva høyre- og venstresiden vil i bypolitikken vanskelig å få øye på. Forskjellene handler om desimaler, ikke om store grep.
Det er som om middelklassens idealer så solid har vunnet frem at det ikke finnes noen reell motstand mot gentrifiseringen.
Denne bevegelsen har alltid hatt de klassiske bystrøkene som sitt område, det er der den først slår til. Allerede på midten av 1980-tallet ble Grünerløkka i Oslo truffet av denne vinden, og nå, 30 år senere, er alle de tidligere arbeiderklassestrøkene i Norges større byer blitt gentrifisert.
Problemet er bare at det ikke er flere strøk i de indre byene å ta av. Bakklandet i Trondheim, Nordnes i Bergen og Sagene i Oslo er allerede forvandlet, men kraften i den kulturelt orienterte urbane middelklassen er ikke borte. Ergo trengs det nye steder å innta. Småbyene er åpenbart i spill.
Fredrikstad, Moss, Hamar og Tønsberg tiltrekker seg nå mennesker som ikke lenger finner det de lengter etter til en pris de har råd til i Oslo.
Men også drabantbyene trer frem som et alternativ, i Oslo er Tonsenhagen og Lambertseter truffet av denne utviklingen. Kaffebarer og alle de andre markørene er til stede.
Neste steg er småby?
Å utvikle nye boligområder med en distinkt bymessig karakter som retter seg mot den nye, urbane middelklassens behov, er et av viktigste tiltakene for å redusere segregeringen.
En ny rapport fra Statistisk sentralbyrå viser at det de kaller «bostedssegregeringen» går nedover, om enn ujevnt og ganske langsomt, det betyr at ikke alle pilene peker i feil retning og at det er fruktbar mark for en slik bypolitikk.
De norske drabantbyene er blant de mest romslige i verden og også i norsk sammenheng må de betegnes som tynt befolket. De innehar store ledige arealer – ikke minst parkeringsplasser som kan legges under bakken er det mange av – og har et mye større potensial for fortetting enn Oslo villastrøk.
Å omdanne Fjell i Drammen til en småby er noe som allerede er i emning, og drabantbyene i Oslo kan også gå den veien.
En stor utbygging som knytter Ammerud, Grorud og Romsås sammen ville gjort plass til mange nye innbyggere, og hvis den var tilpasset den nye middelklassens behov ville den kunne brutt ned segregeringen i Groruddalen. I hver eneste norske drabantby finnes det et potensial for å skape en velfungerende småby med variert boligmasse, men det krever nybygging og fortetting.
For å si det litt brutalt: en planlagt gentrifisering kan vaere et virkemiddel mot segregering.
I hver eneste norske drabantby finnes det et potensial for å skape en velfungerende småby Erling Dokk Holm, Aftenpostens arkitektur- og byutviklingskommentator