Ja til håndhilsing, nei til påbud
Det har oppstått en debatt etter at en muslimsk vikar måtte slutte i jobben ved en barneskole fordi han ikke ville håndhilse på kvinner.
Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) anbefaler håndhilsing. Statlige påbud er imidlertid ikke veien å gå. Dialog der forventninger formidles i forkant av et arbeidsforhold, fungerer allerede godt mange steder. Håndhilsing er vanlig og signaliserer høflighet, tillit og likeverd. Det har ikke noe med seksualitet å gjøre, som det også er blitt hevdet i denne debatten.
Etter at et stort antall flyktninger ankom landet i 2015, utarbeidet STL guiden «Å leve med tro og livssyn i Norge». Den veileder nye borgere om Norge. Hva har jeg rett og plikt til på arbeidsplassen, hva er sekularisme, hvordan kan jeg praktisere min tro, hva er forholdet mellom min tros moral og landets lovverk?
STL representerer hele bredden av tros- og livssynssamfunn. Religiøs praksis kan tilrettelegges, men det kreves tilpasning fra begge parter. Håndhilsing signaliserer en fleksibilitet som ikke avkrever påbud, men god dialog for å lykkes både sosialt og i jobb.
Utfordringen ligger i å få arbeidsgivere til å ta opp spørsmålene i forkant. Det er lov å spørre om praksis rundt mat, bønnetider og helligdagsfri. Religionsfrihet er ikke å kreve at andre skal innrette seg etter en selv, men at det skal letes etter praktiske løsninger som ikke går ut over andres friheter. I et innlegg i Aftenposten 9. august kommer pensjonsrådgiver Harald Engelstad med påstanden om at Statens pensjonskasse (SPK) gir råd til deltagere på sine pensjonskurs. Han karakteriserer disse rådene som useriøse og uetiske. Dette kan ikke stå uimotsagt.
I SPK er vi svaert tydelige på at vi er veiledere, ikke rådgivere. Målet er å informere, slik at den enkelte gis best mulig grunnlag for å ta egne valg.
Gjennom pensjonsreformen har mange fått flere valgmuligheter enn før. Noen har muligheten til å fortsette å jobbe samtidig som de tar ut alderspensjon, og dette er våre kursdeltagere svaert interessert i. Folk vil vite hva som lønner seg for dem. Men som Engelstad helt riktig skriver i sitt innlegg, er det ingen som kan si hva som lønner seg for den enkelte.
På våre kurs belyser vi ulike sider ved å ta ut alderspensjon fra folketrygden når man fortsatt er i jobb. Både fremtidig lønnsutvikling, hvordan levealdersjusteringen slår ut og hva slags liv den enkelte ønsker å leve, spiller inn. Dette er forhold vi i SPK ikke kan vite noe om.
Engelstad påstår at det er «påfallende mange» fra våre kurs som skal ha mottatt råd. Det er ikke vår erfaring. Hvert år holder SPK kurs for rundt 10.000 medlemmer, og i forbindelse med kursene har vi éntil-én-samtaler med deltagere. Disse pensjonssamtalene er populaere. De få negative tilbakemeldingene vi får, handler som oftest om at vi ikke gir råd.
I sitt innlegg fremhever Engelstad mange gode poenger som vi i SPK gjerne slutter oss til. Nøytral og saklig informasjon rundt pensjon er viktig! Det er den enkelte som skal gjøre sitt valg. Det er mye som er på riktig spor i jernbanen. I Aftenposten 2. august fremhever SVs Arne Naevra likevel at ikke alt er perfekt. Det visste vi da vi overtok regjeringsmakten, og derfor har vi doblet vedlikeholdsbevilgningene. Vi har brukt over 40 milliarder kroner mer til jernbanen enn det SV gjorde i tilsvarende periode (inflasjonsjusterte tall).
Naevra mener dette ikke er godt nok fordi vi også satser på veibygging. Men er det et problem at vi bygger mye av både vei og jernbane? De dekker ulike formål og bidrar til å styrke naeringslivets konkurranseevne. Jernbanen får nå en større andel av samferdselsbevilgningene enn da SV styrte landet. Utredningene Naevra etterlyser, var det SV som i sin tid bidro til å stoppe. Riksrevisjonens kritikk når det gjelder godssatsing peker primaert mot årene under Stoltenberg. Det er først i den siste nasjonale transportplanen at vi har fått inn godsoverføring som eget mål. Skal man bidra til å bygge fremtidens jernbane, må man slutte å rote til historikken.