Ukritisk om Norges sikkerhetsrådskampanje
Norge vingler stadig mer i utenrikspolitikken, så hvorfor skal nettopp vi få plass i FNs sikkerhetsråd?
I Aftenposten Viten 14. august går NUPIforskeren Niels Nagelhus Schia i bresjen for Norges kampanje om en plass i FNs sikkerhetsråd. Schia har rett i at det er en viktig institusjon som trenger land som er opptatt av (å holde) verdensorden. Men han stiller seg fullstendig bak Regjeringens argumenter uten å stille kritiske spørsmål. Hvorfor er det akkurat Norge verden trenger i denne viktige rollen, og ikke Irland og Canada, våre hovedkonkurrenter?
Ifølge Schia fortjener Norge plassen fordi vi har så mye å bidra med, fra et «solid utenriksapparat» til etablerte «forsknings- og kunnskapsmiljøer». Men med sitt store nettverk av ambassader er Canada rangert på 19. plass i Global Diplomacy Index. Norge er lavere, på 36. plass, ikke overraskende etter mange år med nedskjaeringer. Riktignok har Norge et solid, sentralt forskningsmiljø, men ikke nødvendigvis mye mer eller bedre direkte forskning på sikkerhetspolitikk.
Norges vinglende posisjon
Det er enda vanskeligere å svelge Schias andre argument: Økt innflytelse fra en sikkerhetsrådsplass betyr at Norge kan kjempe for «fredsarbeid, menneskerettigheter, humanitaert arbeid og demokrati». Schia unnlater å nevne Norges stadig mer vinglende posisjon på disse verdiene i utenrikspolitikk.
Da Norges NATO-allierte klart brøt folkeretten i Syria med rakettangrep (USA) og invasjonen av Afrin (Tyrkia), var Norge musestille. Irland, derimot, er ikke et medlem av NATO og står friere – et argument landet bruker aktivt i kampanjen. Da kvinnelige aktivister ble arrestert i Saudi-Arabia denne måneden, var det Canada som kom til deres forsvar. Likestillingslandet Norge var igjen musestille. Da Kina unnlot å slippe den kreftsyke nobelprisvinneren Liu ut av fengsel, var det EU (med Irland) som sto på prinsippene. Norge med sin nye stillhet-for-handelsavtale med Kina, forble musestille.
Norge som moralsk supermakt?
Man kan nevne flere eksempler, men hovedutfordringen er dypere og strukturell. Norges spillerom som en moralsk supermakt har krympet betydelig. Norge er sårbar hvis andre land reagerer med sanksjoner eller andre restriksjoner. Vi er ikke bare små, men vi står alene i Verdens handelsorganisasjon. EU-landene, derimot, har en fellesfront på handel. Det betyr at Tysklands kansler kan gå til angrep på Kina, Tyrkia og USA uten å frykte betydelig økonomiske konsekvenser. Derfor er det uklart om Norge vil banke i bordet i FNs sikkerhetsråd.
Norges status
Til slutt skriver Schia at en sikkerhetsrådsplass vil løfte Norge status. Status er viktig for småstater som sliter med å bli kjent i verden. Men NUPI- forskere som Leira har beskrevet Norge som en «obsessive status seeker» – alltid opptatt av sitt renommé. Man må derfor stille spørsmål om hvor grensen går. Hvor mye av utenrikspolitikken skal handle om Norges merkevare? Styrker vi også den globale konkurransepolitikken som legger betydelig fokus på en stats plass i verden?
Støtte til Norges kampanje for en plass i Sikkerhetsrådet kan vaere på sin plass. Men vanskelige spørsmål må bli stilt og nyansering er påkrevd. Ellers blir vi fort bare en del av markedsføringsavdelingen til merkevaren Norge.