Derfor strigråt han alene på scenen
Norge rundt, i hele høst, skal Rune Andersen detaljfortelle om barndomsgleder og naer døden-vold. – Jeg blir like utslitt hver gang, tilstår komikeren.
– La oss starte denne samtalen på Nationaltheatrets hovedscene, sist lørdag. Der sto en av landets fremste humorister, dønn alene, og strigråt?
– Opplevelsen var uvirkelig, både menneskelig og på alle andre måter. Jeg var grepet langt, langt inn i sjel, hjerte, mage. Plutselig er min oppveksthistorie, fra lille Kjempeveien i Kristiansand, løftet inn i det største, viktigste, flotteste scenerom i landet. Kontrasten er så enorm. Da jeg hørte og så mottagelsen, kom følelsene med voldsom kraft.
– Og i kveld er soloforestillingen Lykkeliten tilbake - én uke etter debuten?
– Urpremièren var på Kilden i Kristiansand i januar. Samtidig er det riktig at jeg aldri før hadde vaert inne i Nationaltheatret, engang. Norges gjeveste scene er en bygning hvor man nesten slår blikket ned, bare av å gå forbi. Etter disse 12 forestillingene i Oslo er turnélisten så lang at jeg ikke helt klarer å ta den inn. Hovedmålet er å starte viktige prosesser, og dét har jeg uansett klart. I overveldende grad.
– På hvilken måte?
– Etter at Lykkeliten kom til Oslo, eskalerer reaksjonene voldsomt. Hver dag får jeg mengder av tilbakemeldinger fra mennesker som selv opplevde dypt mørke i oppveksten. Når jeg fra scenen forteller åpent om mine erfaringer, blir det lettere for andre å fortelle om sine. Og ikke minst: Det blir, forhåpentlig, mye lettere å fange opp titusener av små barn som lever med vold. Hver dag.
– Hva? SÅ mange?
– I fjor høst, i TV-programmet Vårt lille land, snakket mine tre søstre og jeg for første gang om oppveksten. Fort skjønte jeg at tematikken angår et stort antall mennesker, men ikke hvor mange, ikke da. Jeg har fått høre historier som er så ille at jeg aldri kan viderefortelle dem. Desto viktigere er hovedbuskapet: Volden er aldri, aldri, aldri barnets skyld! Dette er mantraet i forestillingen, og forestillingen er bare et middel. Målet er mer åpenhet, mer oppmerksomhet, rundt et SÅ fortiet, SÅ viktig tema.
– Lykkeliten er jo også hylende gøyal? «Balansegangen mellom det smertefulle og det morsomme er mesterlig», skriver anmelder Mona Levin.
– Jeg er så glad for at du nevner dette. Takk! I hele teksten finnes kun tre dykk ned i mørket. Resten er morsomme, fornøyelige historier, de som gjør at man overlever. Hvis man legger for mye vekt på det vonde, orker ikke publikum å komme. Lenge var jeg redd: Jeg trodde at forestillingen var utenkelig.
– Hvorfor det?
– I 25 år har jeg levd av å vaere morsom. Og så skulle jeg ødelegge karrièren med å fortelle om oppveksten? Rune Andersen – nok en B-kjendis med en elendig historie, kun for å selge billetter? Nei! Heldigvis fikk jeg ett, avgjørende råd: «Bare du hjelper én, Rune.» Og noe offer er jeg ikke, tvert imot. Ser du deg selv som offer, vinner overgriperen. Dét skal overgriperen ALDRI få lov til.
– Hvordan henger smerte og humor sammen?
– Humor er det beste krisehåndteringsverktøyet vi har. Man MÅ ha humor for å takle livet, rett og slett. Uten humor går det ikke. Å høre folk le i et gravfølge, er ikke uvanlig. Latteren er deres måte å håndtere sorgen på.
– Filmskaper Knut Bohwim, Olsen-bandens norske far, uttalte til Aftenposten i fjor: «Hvis ikke du har humor, hva har du da?»
– Sterkt. Han fikk filmene sine slaktet, allerede FØR de kom ut. I dag er de kulturhistorie.
– Ifølge anmelderne: Imitasjonene i Lykkeliten er «mesterlige», «suverene». Hvordan skifter man personlighet - på ett sekund?
– Det finnes vel diagnoser for dét. Tidlig i livet var jeg så heldig å treffe Knut Naerum i et veikryss. Han dyttet på meg oppgaver som gjorde at det gikk sport i hvor fort det går an å bytte personlighet. I begynnelsen var så kjappe skift uoverkommelige. Nå er dette veldig gøy, bare man får det til.
– Summen av alt her: Hva er kostnaden, rent personlig, Rune Andersen?
– Det vet jeg ikke ennå.