Også politikere på ytterkantene innser at EU er kommet for å bli

Konklusjonen min etter tre år som Aftenpostens korrespondent i Europa:

Ut fra medieoverskriftene er det lett å få følelsen av at EU drives fra skanse til skanse i sin kamp for overlevelse. Gjennom tre år som korrespondent i Brussel har jeg selv skrevet haugevis med saker om alt som går galt i Europa; om kriser som står i kø, om land som melder seg ut og om folk som mener prosjektet ikke er liv laga.

Idet jeg reiser hjem fra kontinentet tør jeg likevel å komme med følgende spådom: De som måtte gå rundt og håpe på et sammenbrudd, kommer til å bli skuffet. Igjen og igjen.

Mange kriser, mange liv

Det er ingen tvil om at EU er blitt utsatt for mange kriser og at noen av dem er blitt skapt, eller i alle fall kraftig forverret, av dårlige beslutninger i Brussel. Bare spør en italiener eller greker. Men på samme tid har unionen vist at den kan overleve store prøvelser. De brutale terrorangrepene som rammet Europa gjennom 2015 og 2016, er ett eksempel. Det er ikke vanskelig å se for seg at en terrorbølge av dette omfanget kunne blitt starten på en ond og destabiliserende spiral. I perioder gikk jeg selv rundt i Brussel og kikket meg engstelig over skulderen, skremt av alle angrepene, frustrert over at ingen hadde kontroll.

Islamistisk terror fyrer opp under noen av de mest krevende debattene vestlige samfunn står overfor, men faktum er at både de hardest rammede landene, og det europeiske samarbeidet, red stormen av.

Britene sjekker ut, men kan de dra?

EUs største nesestyver de siste årene er brexit. Da jeg forlot en pub med strigråtende og småfulle «remainers» i London på morgenkvisten 24. juni 2016, var jeg selv temmelig hvit i ansiktet. «So what the hell happens now?», skrek krigstypene på forsiden av the Daily Mirror. Det oppsummerte stemningen ganske godt.

Men det som så ut til å kunne bli starten på slutten for unionen, har først og fremst vaert en pr-katastrofe for britene. Fortsatt vet vi ikke hvordan det ender, men prosessen har tatt livet av ideen om at europeiske land enkelt kan kutte alle bånd til EU og leve sine glade dager som en suveren stat helt fri fra Brussels påvirkning.

Norge vet alt om hvor krevende det er å holde Brussel på en armlengdes avstand. Sveits har sagt nei til både EU og EØS, men også de vikler seg mer og mer inn i Brussels nett.

Vil britene lykkes bedre? Foreløpig er det ikke så mye som tyder på det. Honningkrukken, et marked med 500 millioner innbyggere rett utenfor døren, er det vanskelig å si helt eller delvis nei til.

Slakter Brussel, elsker EU

Samtidig som Storbritannia er på vei ut, står land på Balkan i kø for å få komme inn. Til tross for at «sterke menn» er på moten, vil de heller ha Jean-Claude Juncker enn Vladimir Putin og Recep Tayyip Erdogan.

Det er mer uklart hvor relativt ferske medlemsland som Polen og Ungarn ser for inspirasjon. Regjeringenes politikk har illiberale trekk, og landene ligger i bitter konflikt med Brussel. På samme tid fremstår en trussel om at de vil forlate bordet som temmelig hul. Det kommer ikke alltid så tydelig frem, men polakkene er fortsatt blant de mest EU-vennlige i hele unionen. 70 prosent oppga at medlemskap «er en bra ting» i eurobarometeret som ble gjennomført før sommeren. Selv i Viktor Orbans Ungarn får medlemskapet støtte fra 61 prosent.

At folk støtter EU-medlemskap, er ikke det samme som at de er liberalister som svøper seg i EU-flagg og drømmer om åpne grenser. Også politikere på ytterkantene innser at unionen er kommet for å bli. Flere og flere vil føre en mørkeblå politikk - innenfor rammen av EU. Sist ut er Østerrike. Unge Sebastian Kurz leder en regjering med en svaert restriktiv innvandringspolitikk, som samtidig kaller seg «pro-EU» og som jobber for et tettere europeisk forsvars- og sikkerhetssamarbeid. I Frankrike har høyrepopulistene i Nasjonal Samling (tidligere Nasjonal Front) tonet ned utfallene mot EU og euroen for ikke å skremme velgere.

Også politikere på ytterkantene innser at unionen er kommet for å bli.

Førsteprioritet: Stenge grensene

Samlet i hele EU er oppslutningen om medlemskap nå den høyeste på flere tiår.

Det betyr ikke at dagens Europa ikke står overfor store utfordringer, men det er et tegn på at mange skjønner at det kan vaere dype konflikter mellom EU-land, mislykkede toppmøter og kriser, uten at det alltid betyr at det er unionen selv som har skylden. Europa har sine nedturer i dag, men Europa hadde definitivt også sine nedturer før EU ble opprettet.

Saken som har størst potensial for å sprenge EU-prosjektet, ser ut til å vaere innvandring fra Afrika og Midtøsten. På toppmøtene i Brussel protesterer aktivistene høylytt og etterlyser «modig lederskap», men innspillene blir stadig mindre relevante for debatten som foregår der inne. Mange har erkjent at oppdrag nummer én er å få kontroll over EUs yttergrenser.

Europa er ingen øy og å få tallet ned til null er ikke realistisk, men det å skape følelsen av «kontroll» innebaerer nok vesentlig faerre båtmigranter enn i dag. En som har innsett dette er EU-rådets president Donald Tusk, som i sommer forsvarte planen om å opprette «regionale ilandstigningsplattformer» i Afrika.

– Noen synes kanskje at jeg er for tøff, men tro meg, hvis vi ikke blir enige om å gjøre dette, så vil du se noen virkelig tøffe forslag fra noen virkelig tøffe typer, sa han.

Et Europa som beskytter

Laerdommen fra migrantkrisen tyder på at Tusk har rett. EU må gi innbyggerne en følelse av trygghet. Paradoksalt nok er det Frankrikes president Emmanuel Macron, mannen som er blitt stemplet som globalistenes fremste forkjemper, som har formulert dette best.

Macron snakker ikke om et EU som skal rive ned handelsbarrierer, men snarere om «une Europe qui protège», altså et Europa som skal beskytte sine innbyggere. Klimaendringer, multinasjonale giganter som knapt betaler skatt, handelskrig med USA, migrasjonsbølger fra Afrika og Kinas raskt voksende globale innflytelse; alt skaper usikkerhet hos Europas borgere, og men ingenting kan løses uten at man handler sammen som én stor blokk. Kanskje er det litt defensivt, men det er en visjon som kan appellere bredt i en tid med raske omveltninger.

For i realiteten består kontinentet vårt av to typer nasjoner, ifølge Danmarks finansminister Kristian Jensen:

«Små land og land som ennå ikke har innsett at de er små.»