Margit Sandemo fikk mange som ikke ellers ville ha lest, til å lese
Margit Sandemo (1924–2018) fikk hundretusener til å elske å lese bøker. Men bøkene hennes ble aldri elsket av litteratene.
Mitt første minne om Margit Sandemo er fra 1982, da serien Sagaen om Isfolket startet. Min mor måtte kjøpe hvert eneste av de 47 bindene etter hvert som de kom, pakke i gråpapir og sende til sin søster, min tante Bjørg, i USA. Det varte helt til 1989.
Den samme intense leselysten fikk jeg observere for et drøyt tiår siden, da jeg var på Island med Margit Sandemo og en liten gruppe. De første bindene av Sagaen om Isfolket var oversatt til islandsk og skulle lanseres, 25 år etter Norge. Forfatteren skulle signere bøker på et kjøpesenter utenfor Reykjavik. Vi i den norsk-svenske gruppen skulle stå rundt bordene, så det iallfall ville vaere noen der, og ikke bli altfor pinlig.
Det viste seg unødvendig. En time før signeringen skulle starte, hadde det dannet seg en kø av 150 islandske kvinner, mange av dem ikke født engang da serien opprinnelig utkom.
Et spesielt liv
Margit Sandemo var dypest sett en privat person. Jo, hun fortalte sin livshistorie offentlig flere ganger, og den inneholdt mye sterkt, blant annet flere overgrep i unge år. Det hadde vaert et spesielt og krevende liv, også på andre vis og også som voksen. Hun var rundt 40 da hun endelig skjønte at det var noe hun kunne – fortelle og skrive – som sin far, folkedikteren Anders Underdal.
Og hun skrev inntil like før hun døde, nesten 200 enkeltbøker med totalt 37 millioner solgte eksemplarer i flere land. Etter Sagaen om Isfolket kom serier som Heksemesteren, Sagnet om Lysets Rike og Trollruner. Sandemo ble en gudmor for andre norske serieromanforfattere, som May Grethe Lerum. Hun inspirerte og motiverte.
Medrivende fortellinger
Triviallitteratur! Husmorporno! fnøs de «kresne» litteratene og smaksdommerne som ikke liker sjangerlitteratur som byr på underholdning, spenning og drama. Sant nok, Margit Sandemos serieromaner kan vaere formelaktige, klisjémettede og språklig variable. Men nesten alltid er de medrivende spennende og drivende dyktig fortalt: Fortellinger om det underjordiske og overnaturlige, kampen mellom det gode og det vonde, ensomhet, lys og mørk kjaerlighet – og enda mer kjaerlighet.
De tidlige, norske serieromanene foregrep nok den blomstrende fantasylitteraturen som i dag er blitt en ganske stueren kult, både som bok, TV og film.
Margit Sandemo har fått hundretusener til å lese, mange som ikke ellers ville lest. Bøkene hennes har fått dem til å like å lese og til å fortsette å lese, også annen litteratur.
Fordi de har funnet noe som fascinerer og gir mening.
Sjelden fant leserne hennes og andre serieromaner på folkebibliotekene (jeg elsket selv Bobseybarna og Hardyguttene, og lurte på hvorfor de ikke var der). Dét har forandret seg litt de senere årene. Men dagligvarebutikkene og kioskene har alltid vaert langt viktigere steder å oppdage disse bøkene.
Kanskje dette er noe av grunnen til at deres store betydning for å skape ren leselyst fortsatt er undervurdert og for lite verdsatt. Serieforfatterne er også blitt nektet medlemskap i Den norske Forfatterforening; de oppfyller ikke de riktige kriteriene for litteraer kvalitet.
Ja, det finnes «høyt» og «lavt» i mange kultursirkler fortsatt, og enhver forening står fritt til å lukke noen ute. Men serieromanforfatterne tjener svaert godt, så stipender ville de uansett ikke trengt.
Viktigere enn å skille mellom høyt og lavt er det etter mitt syn å finne frem til det beste og det som fungerer innenfor hver sjanger. Kvalitet er så mye, og den arter seg vidt forskjellig fra felt til felt. Det kunne også en forfatterforening greid å håndtere.
Anerkjent – av leserne
Margit Sandemo fikk Kongens fortjenestemedalje da hun ble 90 år i 2014, men lite annet av offisiell anerkjennelse. Tenk om noen hadde hatt mot til å gi henne Brages hederspris eller Kulturrådets aerespris – for alt hva bøkene hennes har gjort for å skape mer leselyst enn selv en hel bataljon av bibliotekarer og laerere er i stand til.
Margit Sandemos viktigste belønning kom i femti år fra dem som betydde mest for henne: leserne. Hun besvarte nesten samtlige av tusener av brev.
Hun hadde helt sikkert svart min tante Bjørg i provinsbyen Plattsburgh nord i delstaten New York også. Da tante døde, tredve år etter Sagaen om Isfolket, gikk jeg rundt i huset hennes og kikket i bokhyllene. Der sto fortsatt samtlige 47 pocketbind i Sandemos serie, luftpostsendt i gråpapir fra Odda i et tiår. De var så slitte at de måtte ha vaert brukt av langt flere enn én norsk-amerikansk kvinne med lyst til å lese.
Fra Valdres og tilbake
Margit Sandemo tilbrakte barneårene og det meste av sitt voksne liv i Grunke i Valdres, før hun flyttet til Sverige for 20 år siden. Asken skal spres i Grunke. Noen kilometer unna, ved et bord på en enkel kafé på Fagernes, satt hun i flere tiår og skrev og skrev.
En utstilling i 2015 i regi av Valdresmusea, Nord-Aurdal Folkebibliotek og Syn & Segn viste frem hennes historie. I et intervju med journalist Ylve Gudheim fortalte hun der poetisk og personlig om sitt liv og sin litteratur:
«For meg finnes det en verden etter denne. Det er de dødes verden. Og så finnes det en verden ved siden av den vi bor i, fylt med personer vi ikke kan se med hverdagsøyne.»
Nå får Margit Sandemo sjanse til å utforske de dødes verden, som hun nok har vaert litt spent på.
Før hun dro, rakk hun å beskrive den fantastiske «verden ved siden av» slik at uvanlig mange av de levendes stundom grå og strevsomme liv ble litt rikere