Aftenposten mener: Alliansen mellom Kina og Russland er ikke naturlig.

I FJOR HOLDT KINA OG RUSSLAND for første gang en felles flåteøvelse i Østersjøen. Nå pågår gigantøvelsen Vostok-2018 i Sibir. Her trener 300.000 russiske, kinesiske og mongolske soldater på krig. 36.000 militaere kjøretøy er i aksjon.

Det er ikke helt nytt at Russland og Kina har felles øvelser, men aktiviteten er trappet opp.

I et intervju med NTB/Ritzau i forbindelse med flåteøvelsen i fjor, sa forsker Flemming Splidsboel Hansen ved Dansk institutt for internasjonale studier at øvelsene også «har fått et annet og mer aggressivt skjaer».

FORSKEREN TRODDE ikke at utviklingen peker mot en egentlig krig, «men det vi ser, er en kald krig».

NATOs pressetalskvinne Oana Lungescu sier til nyhetsbyråer at årets storøvelse «passer inn i et mønster vi har sett over tid: et mer selvsikkert Russland, med en betydelig økning av forsvarsbudsjettet og det militaere naervaeret.»

Alliansen mellom Kina og Russland er ikke naturlig. Historisk har forholdet de to østlige stormaktene imellom vaert preget av politisk mistro og uenighet om grenser. I 1969 var de på randen av krig.

Konflikten er neppe helt avklart, men i dag ser landene åpenbart også en interesse i å samarbeide militaert – mot USA og NATO som en felles fiende.

Det er mulig å lure på hvorfor. Det Trump-styrte USA viser synkende vilje til å engasjere seg i verdens konflikter. NATO har også sett bedre dager, noe det siste toppmøtet viste.

Men kampen om innflytelse og ressurser i verden stanser ikke av dette. Kanskje kan man si at alliansen mellom Russland og Kina er et fornuftsekteskap, mens den mellom USA og Europa snarere ligner et ekteskap i krise og med akutt behov for megling.

DEN DYSTRE UTVIKLINGEN i Tyrkia er et ytterligere problem for NATO.

Alle vet at verden er i endring. Kina seiler opp, både økonomisk og som militaermakt. Landet øker sin innflytelse alle steder. På mange måter utnytter landet også Vestens svakhet.

USA er fortsatt verdens klart sterkeste militaermakt, men mislykkede kriger i Irak og Afghanistan viser våpnenes begrensning.

Den europeiske union er den eneste stormakten som klart forsvarer demokrati og rettsstat, menneskerettigheter og frihandel, men EU er ingen egentlig militaermakt og dessuten dessverre svekket av indre motsetninger.

Derfor er det stor usikkerhet knyttet til dagens sikkerhetspolitiske bilde. Det viktigste på kort sikt er å sikre et best mulig samhold i NATO. Ting kan endre seg, for eksempel ved presidentvalget i USA i 2020.

Det viktigste på kort sikt er å sikre et best mulig samhold i NATO