Oslo kledd til løpefest
– Håper Brann tar seriegull, sier Ronny Deila. En sånn frekkhet!
Vålerenga-trener Ronny Deila gjør det alle trenere burde gjøre, han sier det han mener, også om motstanderne. Nå tirrer han Rosenborg, rett foran kampen i kveld.
Egentlig bryter Deila folkeskikken, slik den er definert blant norske fotballtrenere. Pass dine egne saker, unngå å si noe negativt om andre, vaer dannet.
Det er slik folk bør omgås i en ellers vond og lei verden. Men det er også mulig å mene at fotball er da ikke SÅ viktig. Det må gå an å mene noe om andre trenere og andre lag uten at det oppfattes som en alvorlig fornaermelse.
Dessuten er det ønskelig. En levende diskusjon trenerne imellom kan ikke føre annet enn godt med seg.
Faren ved å mene
Det er derfor Ronny Deila bør få følge av flere.
Denne gangen sier han altså at seriegullet bør havne i Bergen i år.
Fint, svarer trønderne, dette tenner oss ekstra, rart at Deila er så dum.
Men kanskje Deila tenker slik: Fotballkamper avgjøres ikke av høflighetsfraser, de avgjøres av ferdigheter og innsats ute på banen. Det er ingen grunn til å vaere engstelig for at motstanderen kommer i kamphumør, det er jo en selvfølge.
Vi husker da Deila foran Lillestrøm-kampen i fjor sa at han heller vil tape enn å spille fotball som LSK. Forfriskende.
Det var et direkte angrep på Lillestrøms spillestil, som er en kontrast til det Deila har stått for og forsøker å få til i Vålerenga.
Hadde motstanderens trener tatt utfordringen, ville vi fått et forfriskende og nyttig ordskifte om hvilken vei norsk klubbfotball bør velge. Men det ble stille.
Akkurat som da Dag-Eilev Fagermo, treneren i Odd, for noen år siden kalte Molde et kjøpelag og på den måten kritiserte motstanderens innkjøpspraksis og spillerrekruttering.
Molde-trener Tor Ole Skullerud ble stram og sa at trenere bør holde sine meninger om andre lag for seg selv. Skullerud hadde støtte, og slik er praksis i dag. Fagermo har trukket seg litt tilbake og nøyer seg med å erte litt, men vi skulle gjerne sett ham på barrikadene igjen.
Trenernes uttalelser etter hver serierunde er en dokumentasjon av en fotballdebatt uten vitalitet.
De sier det samme
Hvem som har rett eller ikke, er ikke poenget. Diskusjonen er bevisstgjørende og utviklende i seg selv.
Kanskje denne høfligheten medvirker til at norsk fotball har et stivnet preg, der mantraet «det enkleste er det beste» er blitt en hindring for kreativi-
tet og utvikling. De burde mene at det som teller, er å utføre det vanskelige enkelt.
Kombinasjonen av enkle ideer og enkel utførelse er å vaere en enkel motstander.
Derfor skal vi så lenge det er mulig, applaudere Deilas forsøk på å skape et mer sjanseskapende Vålerenga, basert på variasjon, samspill og vitalitet.
Hittil har forsøkene mest vaert en sammenhengende skuffelse, der stadig nye spillere kommer inn døren på Valle, bare for å vise at de ikke var gode nok likevel. Eller at treneren ikke er det.
Men kanskje, kanskje.
Trønderne grubler
I hvert fall råder det en utvilsom ja-stemning på Valle nå, og endelig skal arenaen få en skikkelig storkamp denne sesongen. Den sjansen bør Vålerenga ta vare på – og vinne.
Er det noe som tyder på det, annet enn en løst fundert optimisme basert på et Bård Finnefrispark i siste seriekamp? Ja, ett moment til skal inn i vurderingen. Rosenborgs problemer.
Er Rosenborgs spillere så proffe at de ikke er påvirket av problemene med Bendtner-slagsmål og Ingebrigtsen-rettssak? Eller har alt oppstyret tatt oppmerksomhet og energi, i så fall en naturlig reaksjon?
Det er flere, også vi som er langvarig imponert av Rosenborg, som gjerne ser Brann som serievinner i år – for variasjonens skyld. Og det er Ronny Deilas eneste begrunnelse.
Brann kan vise seg selv og andre klubber at Rosenborg ikke trenger å vinne hvert år, og det blir alle bedre av.
Mantraet «det enkleste er det beste» er blitt en hindring for kreativitet og utvikling