Når ulikhetene gror

Om ulikhetene i Norge fortsetter å gro, er det lett å føle seg fremmedgjort i eget land.

I Kjartan Fløgstads roman Dalen Portland (1977) møter vi Rasmus Høysand. Han vokser opp på et industritettsted på Vestlandet på 1950-tallet. Rasmus velger vekk industrien, reiser ut i verden, flytter etter hvert til Oslo og når romanen slutter, er han blitt universitetsbibliotekar. 40 år senere skriver Zeshan Shakar i Tante Ulrikkes vei om Mo, som vokser opp i en blokk på Stovner på starten av 2000-tallet.

Mo er god i norsk, har høye ambisjoner og begynner på samfunnsøkonomi på Blindern.

Klassereisene

Hele vårt samfunn er lagt til rette for at folk som Rasmus og Mo skal få ta akkurat den utdanningen de selv drømmer om, selv om de kommer fra familier med lite tradisjoner for utdanning. Strukturelt får vi det til gjennom lik rett til en offentlig finansiert utdanning for alle. Kulturelt ved at vi ikke gjør forskjell på folk, men har forventninger om at alle skal få like muligheter og at alle skal bidra.

Det er ingen tvil om at klassereiser ofte er vanskelige. Det vet alle vi som har opplevd det, og det er Mo og Rasmus gode eksempler på. «På mange måter vil du bli hjemløs og rotløs resten av livet», sier moren til Rasmus da han flytter hjemmefra. Klassereisene, og vårt felles utdanningssystem, har likevel det til felles at de har gitt oss en stor middelklasse og et samfunn med små forskjeller. Det skyldes ikke utdanningssystemet og vår saernorske utdanningsmodell alene. Det handler også om det arbeidslivet nyutdannede kommer ut i. Det er i utgangspunktet trygt, godt organisert og produktivt, og kjennetegnes av relativt små lønnsforskjeller, kort avstand mellom sjef og arbeidstager og høy omstillingsevne.

Løsarbeid

Men nå er noe i ferd med å skje. Vi er på vei mot et arbeidsliv som ikke er like trygt, godt organisert og produktivt lenger. Vi har sett utviklingen i bygg- og anleggsbransjen, spesielt i Oslofjordregionen, med ufaglaerte, underbetalte, overarbeidede og uorganiserte arbeidere. De siste ukene har vi hørt hvordan helse- og sosialarbeidere er blitt selvstendig naeringsdrivende i det kommersielle selskapet Aleris. I stedet for å vaere faste ansatte, tar de oppdrag som enkeltpersoner for rusmisbrukere, barnevernsbarn og personer med nedsatt funksjonsevne. De jobber alene, uten et arbeidsfellesskap og uten tillitsvalgte lokalt som kan hjelpe dem. Ifølge fagforeningen deres, Fagforbundet, har mye gått galt og har nå gått til søksmål og anmeldelse.

Dette er eksempler på det som ofte blir kalt «det nye arbeidslivet», og som ofte innebaerer at selskaper organiserer seg vekk fra arbeidsgiveransvaret sitt. Utviklingen er godt beskrevet i den nye boken Løsarbeidersamfunnet av Line Eldring og Elin Ørjasaeter. Det de kaller «gullstandarden» i norsk arbeidsliv – faste ansettelser – erstattes med løsarbeid i mange varianter, fra innleie og midlertidige ansettelser til selvstendig naeringsdrivende. Utviklingen er enda tydeligere utenfor Norges grenser. I EU-landene er det blitt skapt millioner av nye jobber de siste årene. Men ifølge Eurostat er fire av fem av de nye jobbene deltidsjobber eller midlertidige jobber.

Fremmedgjøring

Selv om folk med fullført utdanning sannsynligvis vil klare seg bra også i det nye arbeidslivet, kan de likevel kjenne en avstand til det. De kan føle seg fremmedgjort i eget land når stadig flere bryter den sosiale kontrakten vi har vaert vant til at de fleste forholder seg til i Norge. Kontrakten som sier at plikter og rettigheter henger sammen. De kan kjenne på det når internasjonale bedrifter nesten ikke betaler skatt eller når norske bedrifter bruker ansettelsesformer der de unngår å betale arbeidsgiveravgift, yrkesskadeforsikring og sykepenger. Eller når arbeidsinnvandrere utkonkurrerer norske fagarbeidere, når det ikke lenger snakkes norsk på norske arbeidsplasser. De kan kjenne på det når folk som ellers ville organisert seg og forhandlet lønn i fellesskap, nå forhandler alene. Men ikke minst vil de kunne kjenne på det når stadig flere står utenfor det norske arbeidslivet og ikke bidrar til fellesskapet.

To som fort kan falle utenfor arbeidslivet, er Jamal og Arnold, de to andre romanfigurene fra Tante Ulrikkes vei og Dalen Portland. Jamal har hverken vitnemål eller fagbrev, det blir vanskelig for ham å få seg varig arbeid, men desto lettere å bli støtt ut eller utnyttet. Arnold vil som gammel industriarbeider lett kunne bli utkonkurrert av roboter hvis kompetansen hans blir hengende etter den teknologiske utviklingen og det ikke satses på etter- og videreutdanning. Har vi ingen plan for folk som Jamal og Arnold, vil de lett havne i den rask voksende statistikken over folk i arbeidsfør alder som står utenfor arbeid. I dag står hver tredje nordmann i arbeidsfør alder utenfor arbeidslivet. Vi mangler 185.000 arbeidstagere for å komme tilbake til den samme sysselsettingen som under den rødgrønne regjeringen.

I Norge lever vi av hverandres arbeid. Vi gir utdanning til alle fordi vi vil gi dem den beste starten som mulig i livet og arbeidslivet. Arbeid er en garanti for inntekt, selvstendighet og god helse. Tilbake får fellesskapet store skatteinntekter som vi gjennom et levende demokrati kan prioritere hvordan vi vil bruke. Men hva skjer når arbeid ikke lenger sikrer den sosiale kontrakten mellom individ og fellesskap?

Store konsekvenser

Vi har sett hvordan store lønnsforskjeller og et uorganisert arbeidsliv skaper uro, polarisering og fremmedfrykt i land som USA og Storbritannia. Hvordan konflikter oppstår og ikke løses. Tendensene vi nå ser til løsarbeid, lavere organisasjonsgrad, økte lønnsforskjeller og utstøting fra arbeidslivet må tas på alvor. I privat sektor har arbeidstagere med de midterste lønningene hatt tre ganger så stor lønnsvekst som dem som tjener minst, ifølge Senter for lønnsdannelse. De som tjener mest har hatt åtte ganger så stor vekst. Under halvparten av norske arbeidstagere er nå organisert. Derfor må vi stramme inn på kreative ansettelsesformer, og vi må gjøre det mer attraktivt å organisere seg. Det er ikke bare det beste for Rasmus, Mo, Jamal og Arnold, men avgjørende om vi skal sikre høy verdiskaping, lav arbeidsledighet, jevn inntektsfordeling og reallønnsvekst for alle.

Tendensene vi nå ser til løsarbeid, lavere organisasjonsgrad, økte lønnsforskjeller og utstøting fra arbeidslivet må tas på alvor.

FOTO: VIDAR RUUD / NTB SCANPIX «Det nye arbeidslivet» innebaerer ofte at selskaper organiserer seg vekk fra arbeidsgiveransvaret sitt, skriver Hadia Tajik, her fotografert på NHOs årskonferanse i januar i år.