Bråkete ungdom trenger åpne dører
Søndag 2. september kunne vi lese i Aftenposten at biblioteker i Sverige må stenge tidligere grunnet bråkete og voldelige ungdommer. Den siste «demokratiske bastionen» er under angrep, som en av bibliotekarene sier det.
Fienden denne gang er ungdommen. Denne mytiske gruppen har vaert en gjenganger for vår bekymring og stadig blitt oppfattet som en trussel mot seg selv og andre. I nyere tid er vi blitt mildere i vår omtale av ungdommen, spesielt etter at «innvandrerungdom» tok over stafettpinnen som den store bekymringen. «Svenske tilstander» er politisk brennstoff her til lands – så la meg bruke muligheten til å dele noen tanker mens vi ennå holder fyrstikken i hånden.
Hører vi på dem?
I likhet med Sverige ser vi også her i Oslo at ungdommer oppsøker og bruker Deichmans biblioteker som en av få tilgjengelige møteplasser. Dette byr gjerne på noen utfordringer og for noen et skremmende skue. Ungdom skravler, ler høylytt og beveger seg i kaotiske mønstre i store grupper.
En av bibliotekarene i artikkelen finner det problematisk at ungdom «ikke hører etter». Men kanskje hører de bedre enn vi tror. Spørsmålet er om vi hører godt nok på dem? Vi voksne har for lengst glemt hvordan det er å vaere ungdom. Hverdagslivet med sine planmessige rytmer og gjentagende rutiner har hamret seg inn kroppene våre.
I vårt speilbilde blir ungdom dømt til å vaere ikkeennå-oss istedenfor barn av sin tid. Speiling er en passiv handling som opphører i det øyeblikket man ser mer enn seg selv. Vi må evne å se og høre ungdom på deres egne premisser – se verden fra deres ståsted.
Artikkelen om Sverige trekker frem en rekke hendelser som har ført til en typisk nok-er-nok-respons. Vi leser om vold, narkosalg og bråk. Jeg jobber på et bibliotek i et område i Oslo som er kjent og fryktet for problematiske ungdommer. Det skytes og ranes. Det er iallfall det vi leser om i avisene.
Selv om det vanligvis er fredelig og god stemning her på Holmlia, har vi vaert gjennom vanskelige hendelser og kjent dem på kroppen. Vanskelige hendelser rykker oss ut av våre daglige rutiner og lar oss stå forvirret tilbake – hva gjør vi nå? Vanskelige hendelser rommer slik sett ikke bare symptomer på alt som er galt, men også rom for å handle på nye måter.
Vektere eller ungdomsarbeidere?
I Sverige valgte de å stenge dørene. Problemet var borte. Det samme var potensialet for å skape noe nytt. Har man ikke ressurser eller kompetanse til å utnytte mulighetsrommet som oppstår i vanskelige hendelser, velger vi gjerne å gå retrett. I sommer svarte byrådet i Oslo på de kritiske hendelsene hos oss med å bevilge mer penger til ungdomsaktiviteter. Vi svarte med å åpne dørene – ikke stenge dem.
Når ungdommene velger å vaere på biblioteket, må vi tenke muligheter fremfor problemer. Det krever at man investerer i lokaler og ansatte som kan gjøre jobben med å drive relasjonsarbeid og ta kloke valg når vanskelige hendelser oppstår.
Deichmans biblioteker ansatte ungdomsarbeidere og ga flere titalls ungdommer sommerjobb, aktiviteter og en møteplass. I Sverige ansatte de vektere og stengte dørene.
Christian Slaaen er doktorgradsstipendiat i barne- og ungdomskompetanse ved Høgskolen i Innlandet.