Problemet med å berge banker

Alle er enige i at banker må reddes. Men når bankene vet dette, kan de bli fristet til å ta mer risiko. Det kan forsterke krisen.

– Jeg har hatt gleden av å vaere med på å håndtere to store finansielle kriser.

Tidligere sentralbanksjef og toppbyråkrat Svein Gjedrem startet med å fortelle om arbeidslivets gleder på et frokostmøte i tankesmien Civita forrige onsdag.

I forkant av 10-årsjubileet for konkursen i den amerikanske investeringsbanken Lehman Brothers har seminarene vaert mange. Det har vaert mye mimring fra dem som håndterte sjokkbølgene som nådde Norge.

Ett av mange spørsmål var knyttet til det ubehagelige faktum at banker er «too big to fail». De er for store og viktige til å gå konkurs.

Så hvorfor er det slik at myndighetene nesten uten unntak redder bankene når finanskrisene kommer?

Staten må redde dem

Gjedrem er ikke i tvil om at bankene må reddes.

– De samfunnsøkonomiske kostnadene er mye større enn de bedriftsøkonomiske. Det er en helt enorm forskjell, sa han hos Civita.

At bankaksjonaerene taper pengene sine er en relativt liten bedriftsøkonomisk kostnad.

Mye verre er det at kredittstrømmene stopper opp. Bedrifter og personer får ikke kortvarige eller langvarige lån. Det blir ikke mye boligsalg, boligbygging og investeringer i nye arbeidsplasser uten kreditt.

– Dette er grunnen til at bankene er regulert og grunnen til at norske reguleringsmyndigheter ikke kan sitte stille hvis banksystemet rakner, sa Gjedrem.

– Bør ikke reddes

Visesentralbanksjef Jon Nicolaisen holdt tilbake i april 2015 foredraget «Bør banker berges?»

– Banker bør ikke berges. Men bankenes funksjoner må berges. Hvis ikke, rammes all økonomisk aktivitet, sa han da.

I praksis er skillet mellom «banker» og «bankenes funksjon» nesten umulig å gjennomføre.

Derfor blir bankene reddet, gang etter gang. Unntaket er Lehman Brothers i 2008. Konkursen skapte kaos i finansmarkedene.

Fredag var Nicolaisen tilbake på et fagseminar Finansdepartementet arrangerte. Hans første erfaring med finanskrisen gledet mange i salen.

– Det gjelder å holde på de gamle gutta!

Mange av de sentrale byråkratene som håndterte finanskrisen i 2008, hadde erfaring fra den norske bankkrisen tidlig på 1990-tallet. Den var egenskapt i Norge. Krisen i 2008 kom til Norge fra USA.

Redning kan gi mer risiko

En sentral utfordring i bankredning er: Vissheten om at de nesten helt sikkert blir berget, kan påvirke bankenes adferd.

– Det har kostnader å redde bankene. Aktørene bygger inn at de blir reddet og tar større risiko enn de ellers ville ha gjort, sa Gjedrem.

Blant annet for å unngå slikt er reguleringen av bankene strammet til etter finanskrisen. Bankene må bygge opp større buffere av egenkapital for å kunne møte nye kriser.

På seminarene var alle enige om at dette er bra.

Ikke bare idyll

Men myndigheter og banker er ikke bestevenner likevel. Budskapet fra den norske banknaeringen er at den blir strengere regulert enn sine konkurrenter i de andre nordiske landene.

Budskapet lå klart mellom linjene hos DNB-sjef Rune Bjerke på Civita-seminaret. Hos Finansdepartementet to dager etter var adm. direktør Idar Kreutzer i naeringsorganisasjonen Finans Norge mye klarere.

– Det er elementer i reguleringen som gjør at de norske bankene taper konkurransekraft overfor de beste kundene med den laveste risikoen, sa han.

Denne effekten skjønner han ikke at myndighetene oppmuntrer til.

Utlendingene tar markedet

Kreutzer pekte på at bankene i de andre nordiske landene blir regulert etter reglene i sine hjemland. Disse har vokst til å ha en markedsandel på 40 prosent i det norske bedriftsmarkedet.