Ny knallgod Varg Veum-krim
«De har salver mot den slags, Hamre.»
Staalesen balanserer den litt gubbete humoren perfekt. Dialogen ellers i boken, billedbruken og språkbruken er gjennomgående frisk og av høy kvalitet. Som når Veum undrer på om en av kirkens menn kan vaere pedofil:
«Det kom ingen røk fra Vatikanets skorstein mens jeg satt og betraktet ham.»
Med enkle virkemidler maner han frem uggen stemning, og som leser deler vi Veums uro når den trer frem. Man føler seg naer ham, hvis det gir noen mening, som om man er der selv.
Djevelen finnes
Noen krimforfattere elsker å pensle på i brede strøk med blod og kroppsvaesker utover boksidene. Staalesen er ikke en av disse. Det er denne anmelderen utrolig glad for.
Forfatteren klarer utmerket godt å få hårene til å reise seg i nakken på mer sofistikert vis. En mann som smiler fornøyd når han forteller om sine udåder, kan vaere ekkelt nok. Spesielt når han avslutter med:
«Djevelen finnes, Veum. Tvil ikke et sekund på det.»
Den underliggende tematikken – overgrep mot barn – er så forferdelig at hvis Staalesen hadde vaert avhengig av å «vise frem» små barn som blir mishandlet, altså beskrive mishandlingen, for å få frem spenning, så ville han på en måte gått i ledtog med djevelen selv.
Som han skriver det selv om barnehageansatte Bjarne Bratteli, en av fortellingens potensielle skurker, som påstår at gjorde research da han så på overgrepsbilder av barn:
«Jeg innrømmer at jeg så på de bildene. For å se hva det var for noe. Men ikke noe mer. Jeg er ikke sånn!»
Veum lar seg naturlig nok ikke imponere av dette og smeller av:
«Man kaller det så mangt.» Moralen som ligger under i Staalesens univers, er som det har vaert tidligere: Vi har alle ansvar for våre egne handlinger, og en forferdelig oppvekst gir ikke frikort til å videreføre gamle synder.
Det er kanskje vanskelig å laere en gammel hund å gjøre nye triks, men Staalesen trenger ingen nye triks. De han kan fra før, holder lenge.