Bistand – tid for pause i planleggingen

Kjell Roland og Paul Collier tar i en kronikk i Aftenposten og Bistandsaktuelt 28. august til orde for et sterkere naeringslivsengasjement for flere arbeidsplasser og økonomisk vekst i utviklingslandene. Budskapet er viktig og betimelig, men kronikken skjemmes av flere nedrige utfall mot bistandsindustrien og bistandsarbeiderne.

Utvikling i fattige land krever sunn økonomisk vekst, kombinert med utvikling av sosiale systemer, utdanning og helse. Ikke minst krever det en ansvarlig politisk ledelse. Kun økonomisk vekst ledet av kommersielle aktører er ofte ikke til beste for lokaløkonomien.

Vi har tidligere foreslått at regjeringen burde utnevne et utvalg med LO, NHO, frivillige organisasjoner samt NORAD for å fremme forslag til Stortinget for bruken av norske bistandsmidler. Et slikt utvalg vil åpne veien for et sterkere naeringslivsengasjement innenfor en helhetlig samfunnsorientert utviklingspolitikk. En iverksettelse av utviklingsminister Nikolai Astrups (H) planer vil føre til at NORAD blir et regnskapskontor med enkelte forvaltningsoppgaver, og all substans går til UD. Enkelte oppgaver overlates til multilaterale organisasjoner (FN). Fagområdet og miljø i Norge svekkes.

Vi trenger et bredt kunnskapsog erfaringsbasert miljø på utviklingspolitikk mot de landene vi samarbeider med. Viktig også for norsk naeringsliv og for utvikling av vårt eget samfunn i en verden i utvikling og folkeforflytninger. Jeg var så dum at jeg leste Ingunn Øklands anmeldelse av Jon Michelets siste roman. Anmeldelsen gir altfor mye av boken og saerlig slutten. Min far var krigsseiler under hele krigen, og jeg har selv seilt i handelsflåten. Økland snakker om komisk slang. Det fineste med Michelets bøker er at han fanger atmosfaeren om bord på båtene og hva sjøfolkene følte og tenkte.

Man behøver ikke Hamsunspråk for å fortelle dette. Jeg har lest alt av Hamsun, men har knapt lest noen forfatter som vet mer om det han snakker om enn Michelet i sin krigsseilerhistorie.