Da det var lov med to koner

Tenk om du var blitt skilt uten å få vite om det – og din mann hadde fått seg en ny kone!

Det var det som skjedde etter at den norske eksilregjeringen i London vedtok den såkalte bigamiloven i april 1942. Loven gjorde at nordmenn i utlandet – stort sett menn – kunne få skilsmisse fra sine norske ektefeller uten at disse hverken fikk vite om søknaden eller at skilsmisse var blitt gitt, slik at mannen kunne gifte seg igjen. Vilkåret var at det på grunn av krigen ikke var mulig å komme i kontakt med den annen ektefelle.

Tenk at du hadde ventet på mannen din i fem lange år og sto på kaia med barna dine i 1945 og håpet å se mannen din komme hjem etter krigen. Og så kom han ned landgangen med ny kone og kanskje også med nytt barn.

Avhengige av mannen som forsørger

Etablerte kjaerlighetsrelasjoner dekker grunnleggende behov i menneskers liv. I Norge i dag er slike kjaerlighetsrelasjoner både samboerforhold og formelle ekteskap. For 70–80 år siden var ekteskap stort sett nødvendig for å etablere slike varige kjaerlighetsforhold.

I datidens mannsdominerte arbeidsliv var det også slik at de fleste gifte kvinner var hjemmevaerende og avhengige av mannen som forsørger. Selv på 1960-tallet sa min far til meg «at man ikke måtte gjøre det for fristende for kvinnene å gå ut i arbeidslivet». Også den sosiale status var knyttet til mannen og ekteskapet. Som en venninne av min farmor sa: «Jeg har da i hvert fall min fruetittel». Det var en skam å vaere skilt.

Dokumenter i Riksarkivet

Stor var derfor min forbauselse da jeg for mange år siden ble klar over bigamiloven. Jeg lovet meg selv den gang at dette måtte jeg undersøke naermere. Gjennomgang av dokumenter i Riksarkivet og andre undersøkelser har gitt meg et grundigere innblikk i det som skjedde, både ved behandlingen av loven og av konkrete skilsmissesaker. Jeg har også fått kontakt med flere familier som ble berørt av loven.

Bakgrunnen for loven var en konkret skilsmissesøknad fra en mann som hadde en kone som var svaert nazifisert. Hun var niese til en av nazistatsrådene og arbeidet selv for Gestapo. Mannen hadde forsøkt å få skilsmisse etter de gjeldende reglene, men hun hadde nektet å samarbeide, og hennes onkel forhindret domstolsbehandling. Mannen hadde funnet seg en ny kjaereste som han ville gifte seg med, og Justisdepartementet i London fikk sympati for «det unge elskende par».

Den norske eksilregjeringen i London vedtok en lov som tillot bigami, og som satte trofast ventende norske koner i en umulig situasjon etter krigen.