Omsorgsfull hyllest
The Hamlet Complex er blitt en sorgmunter assosiasjonslek som først og fremst handler om en gutt som mister faren sin.
Scenekunst ballett
The Hamlet Complex
Nasjonalballetten og en rekke andre skuespillere/dansere.
Den Norske Opera & Ballett Forestilling basert på William Shakespeares Hamlet.
Koreografi/regi: Alan Lucien Øyen, manus: Andrew Wale/Alan Lucien Øyen, koreografisk medskaping: Daniel Proietto, musikk: Henrik Skram
Fascinerende danseteater som undersøker Hamlet som myte og menneske. Alan Lucien Øyens (40) indre verden må vaere en bunnløs brønn av ideer.
Regissøren og koreografen er like hjemme i politisk teater som i moderne ballett, og han har en egen evne til å få de mest abstrakte og vanskelig tilgjengelige kunstneriske konseptene til å føles naere og helt konkrete – som en samtale med en naer venn over et kjøkkenbord.
Med The Hamlet Complex i Operaen går han løs på en av teaterets mest kompliserte tekster. Ved hjelp av humor og overraskelser, sorg og sinne og imponerende raske skift mellom de emosjonelle ytterpunktene, tar stykket oss med rundt i Hamlet, Ofelia og Gertrudes hoder.
Dette er langt fra Hamlet slik vi kjenner ham hos Shakespeare. I stedet er det et forsøk på å gripe fatt i Hamlet slik han lever i dag – i forelesningssaler, på skoler, på moderne teaterscener.
Resultatet en fargerik assosiasjonslek og en omsorgsfull undersøkelse av Hamlet som myte og menneske – og et fascinerende stykke danseteater.
Hamlet i verden
Det åpner med en liten gutt som går rundt i publikum og leter etter faren sin. Dermed er den aller enkleste og mest virkningsfulle rammen satt – dette er en historie om menneskelig tap.
Derfra hopper vi rundt i ulike situasjoner som på forskjellig vis er knyttet til Hamlet: Her er dronning Elizabeth I som spiller sjakk med Døden og ser på livet som et skuespill. Her er den bekymrede moren som ønsker hjelp for sin utagerende sønn, og blir møtt med Freuds Shakespeare-besettelse. Og her er barneteateret som spiller en lettversjon av stykket, komplett med lakenspøkelser og Batman-kostymer: Ham Light.
Av de tre aktene sitter den andre klart best. Her innleder den fantastisk talentfulle David Barlow som show-medium fra New York. Han formidler den døde far Hamlets oppfordring om hevn til den sørgende sønnen i publikum. Ensemblets høydepunkt er den høykonsentrerte ord-for-ord-tolkningen av Hecuba-talen – et glitrende stykke koreografi som rommer enormt mye på lite tid og rom.
Aktens avslutning er kanskje forestillingens klimaks: Barnekorets Evert Karlsson leverer en hudløs og tindrende guttesopran-solo som bryter ned skillene mellom voksen og barn, levende og død, overjordisk og verdslig.
For et slående virkemiddel.
Det velkjente i det ukjente
Første og siste akt er ikke like stramme, men byr på flere fine danseøyeblikk. Silas Henriksens tolkning av Hamlet er knallgod, og han løfter forestillingen hele veien igjennom – både som skuespiller og danser. Spøkelset (spilt av Daniel Proietto) henger virkningsfullt rundt, og Klara Mårtensson tegner opp Ofelias vei mot avgrunnen med smerte og inderlighet. Koreografien er skapt i samarbeid med danserne selv, og det gjør at de fleste fremstår svaert hjemme i uttrykkene sine.
Operaen presenterer forestillingen som en ballett, men det morsomste med prosjektet er uviljen mot å la seg sjangerfeste. The Hamlet Complex er like mye skuespill som dans – eller like mye lyrikk som performance. Den snuser på revyen i form, og den digre sceneriggen i kryssfinér er en naermest en kunstinstallasjon i seg selv.
Henrik Skrams nyskrevne musikk får frem følelsen av indre uro. Å bruke filmmusikkspråket i et så vidtsvevende prosjekt fungerer dessuten godt som et samlende element, den blir noe velkjent i alt det ukjente.
Mangler dybde
Med så mange faktorer i spill er det ikke overraskende at noen ting ikke treffer helt. Enkelte partier der alle danser samtidig blir litt langdryge. Og selv om vi inviteres med inn i hodene til flere av hovedpersonene, mangler det litt på den emosjonelle dybden.
Når verket stadig zoomer ut for å analysere konseptet Hamlet, mister vi liksom personen Hamlet av syne. Da er det vanskelig å la seg rive med i det som skal vaere hjerteskjaerende scener – som når Gertrude hveser mot sin vettskremte tiåring. Som helhet er dette likevel et vellykket prosjekt som åpner dører mellom ulike forestillinger om Hamlet i dag. Det handler kanskje ikke om å vaere eller ikke vaere, men hvordan vaere?
Hos Øyen møter Hamlet varme og ektefølt omsorg – i en forestilling verdt å få med seg.
Forrestillingen spilles til 1. oktober.