Et lokalkontor for verdenspressen
70-årsjubilanten Svalbardposten er ikke som alle andre aviser. Med et opplag på 2429 har ukeavisen flere abonnenter enn det er fastboende i Longyearbyen.
Satellittelefon, signalpistol, rifle og snøscooter er utstyr de faerreste norske avisredaktører har behov for i sitt daglige yrke. Det har derimot Hilde Kristin Røsvik, redaktør på tredje året i verdens nordligste og kanskje mest eksotiske avis på 78 grader nord.
– Før jeg søkte ble jeg fortalt at dette var Norges mest spennende redaktørjobb, og det har det jo vist seg å vaere. Her på Svalbard jobber vi i brytningen av å vaere både lokalavis, regionavis, riksavis og et internasjonalt møtepunkt, sier 55-åringen.
Med et opplag på 2429 har ukeavisen i dag flere abonnenter enn det er fastboende i Longyearbyen. Det betyr mange lesere også på landsiden. Bare i Oslo har avisen over 900 abonnenter, og den sendes til lesere i Europa og USA. I tillegg blir avisen fulgt tett av konkurrerende journalister i både inn- og utland, mye fordi Svalbard er et yndet sted å besøke for mange myndighetspersoner.
Kontaktes av «alle»
– Når det skjer store ting her oppe, fungerer vi som et slags lokalkontor for verdenspressen. Vi er tross alt det eneste mediet som rapporterer daglig fra høy-Arktis. Da ringer de til oss for å få informasjon eller kjøpe bilder. I tillegg er det svaert mange utenlandske medier som kommer hit opp på reportasjetur på grunn av miljøproblematikken. Og ikke minst frøhvelvet. Da kontakter de oss, sier Røsvik, som opplever stor søkermasse når ledige stillinger lyses ut.
– Mange ønsker å oppleve Svalbard-eventyret, sier hun.
De siste årene har det vaert nok å gjøre. I 2016 omkom to personer da et enormt snøskred rammet Longyearbyen. Året etter kom et til. I november i fjor styrtet et russisk helikopter utenfor Barentsburg, hvor åtte mennesker omkom. I mai i år døde en russer i en snøscooterulykke på Svalbard, og i juli ble en tysk cruisebåtansatt angrepet av isbjørn nordøst for Spitsbergen.
Mest delt av alle
– Den mest delte saken vår var imidlertid isbjørnvideoen vår, sier Røsvik.
I sommer var redaktøren på jentetur til radiostasjonen Isfjord radio, da en isbjørn brøt seg inn i proviantlageret på hotellet hun bodde og forsynte seg rikelig med rødvin og sjokolade. Røsvik fikk filmet det hele. Videoen hun la ut på Svalbardpostens nettsider, gikk viralt verden over. Heldigvis fikk hun ikke bruk for riflen. Den er alltid med når hun er utenfor sentrum av Longyearbyen.
– En gang i året drar vi på skytebanen for å ha våpentrening og bli oppdatert på isbjørnsikkerhet. Det er viktig at alle føler seg trygge på jobb, sier hun.
Og med kun 40 km med vei på øya er snøscooter ofte eneste mulige fremkomstmiddel.
Avisen har hatt en litt spesiell eierstruktur. Lenge sto Justisdepartementet som ansvarlig utgiver ved at det i 1992 skjøt inn grunnkapitalen i Stiftelsen Svalbardposten.
Den kjente gravejournalisten Arne O. Holm var redaktør i Svalbardposten fra 1999 til 2002. I dag er han ansvarlig redaktør i High North News og følger nøye med på det som skjer på Svalbard. Han mener Svalbardposten er viktig:
– Longyearbyen har tradisjonelt vaert veldig sektorisert. Svalbardpostens viktigste rolle har derfor vaert å fungere som et tverrfaglig lim i lokalsamfunnet, mellom kullindustrien, reiselivet, forskningsmiljøet og Sysselmannen. Gjennom grundig kvalifisert journalistikk kan avisen påvirke både nasjonal og internasjonal politikk.
Statsråd var fast leser
Han nevner tolkningen av Svalbardtraktaten – rundt norsk suverenitet på Svalbard – klimaproblematikken og fremtiden for norsk kulldrift som saker der Svalbardposten kan spille en rolle overfor nasjonale myndigheter.
Tidligere justisminister Odd Einar Dørum (V) har alltid vaert en ivrig leser av avisen, også da han var statsråd med ansvar for Svalbard.
– Svalbardposten har gjennom tidene vaert bemannet med journalister som har skjønt Svalbards plassering i verden. Denne kombinasjonen av å forene det lokale og det globale gjør avisen så spesiell og viktig, sier han.