Hamlet med humor, imponerende raske skifter og overraskelser
Knapt ett år er gått siden #metoodebatten skjøt opp som en rakett i sosiale medier, men tematikken og emneknaggen er allerede husvarm i mange amerikanske TV-serier.
Jeg liker at dramaserier henter opp hendelser og strømninger fra virkeligheten. Tidvis har det i denne sammenheng virket litt krampaktig, nesten som om manusforfatterne skriver #metoo inn i seriene for å vise at de følger med i samtiden og støtter saken.
Kald, hard, kynisk og syltynn
Heldigvis finnes det unntak, og Dietland er et hederlig sådan. I serien, som er basert på en roman med samme navn, møter vi Alicia «Plum» Kettle (Joy Nash), en ung og smart New York-skribent som lever av å svare på leserbrevene i et motemagasin for unge jenter, Daisy Chain.
Redaktøren av magasinet, Kitty Montgomery (Julianna Margulies), er på mange måter motsatsen til Plum: kald, hard, kynisk, egosentrisk og syltynn. Plum har slitt med overvekt hele sitt liv. Fordi hun nå sparer til en slankeoperasjon, finner hun seg i Kittys mange fornaermelser.
Slankeoperasjon
Men før Plum rekker å spare opp nok penger, møter hun et hemmelig feministisk nettverk som drives av den rike filantropen Verena Baptist.
Verena tilbyr Plum 20.000 dollar mot at hun gjennomfører et selvhjelpsprogram før hun tar slankeoperasjonen. Plum skjønner at Verenas mål er å få henne til å akseptere seg selv som hun er. Men hun trenger pengene og går motvillig med på opplegget.
På samme tid er det et annet kvinnenettverk, langt mer militante, som begynner å drepe menn anklaget for overgrep. Aksjonistgruppen kaller seg Jennifer. De får etter hvert massiv medieoppmerksomhet og blir en stor snakkis. Det blir fort klart at dette er en gruppe man enten elsker og støtter, eller hater og frykter – ikke ulik andre terroristgrupper i vår tid.
Fat shaming
Tematikken her strekker seg fra kritikk av skjønnhetsindustrien, via tabuet rundt overvekt, til debatten rundt #metoo. Men der historien lett kunne blitt fortalt endimensjonalt med klare motpoler, har Dietland klart å bore inn i det som er mellom svart og hvitt, nemlig gråsoner.
Den rike Verena har selvfølgelig de beste intensjoner med å få Plum til å akseptere den hun er, men skjønner hun egentlig hva det vil si å leve et liv hvor fornaermelser, trakassering og fat shaming er en vanlig del av hverdagen?
Som Plum sier selv: «Det hjelper ikke om jeg aksepterer meg selv, når ingen andre gjør det. Dette krever en revolusjon.»
#Metoo også i sjefsstolen
Når den selvutslettende Plum endelig begynner å ta opp plass i offentligheten, liker hverken venner eller familie måten hun gjør det på. På den måten fortsetter livet hennes å vaere på andres premisser.
Og skal hun gjøre opprør mot det, blir prisen høyere enn den noen gang har vaert. Maktforhold på alle plan gjennomsyrer serien. #Metoo-dimensjonene strekker seg helt opp til den mektige magasinredaktøren Kitty.
Det hjelper ikke å sitte i sjefsstolen, for de kapitalistiske maktstrukturene sørger for at det alltid er noen over, enten det er konsernledelsen eller alliansepartnere. Prisen for selvstendighet og god selvfølelse måles opp mot makt og penger – og det siste vinner altfor ofte.
Til tider kan karakterene bli litt vel karikerte i sine utdelte roller, men historien veier likevel opp for dette med stadig forfriskende nye dialoger og vendinger.
Et nikk til Mr. Robot
Dietland tar sjanser både i historiefortellingen og i uttrykket. Serien bruker for eksempel tegneseriefigurer for å illustrere det som skjer på innsiden av Plums hode. Dette kunne fort blitt forstyrrende, men her fungerer det overraskende bra. Seriens tydelige kritikk av gamle maktstrukturer i samfunnet er også et nikk til serier som Mr. Robot.
Ved å blande svart humor med alvorlig drama og et tydelig aktivistbudskap, har den utvidet spillerommet for hva man som seer forventer av en dramaserie.
Det er lenge siden jeg har sett en serie hvor jeg helt frem til siste episode tenker at her kan alt skje. Det gjør jeg her.