Christer – den viktige!

Christer er død. Hvem skal nå fortelle kongen hva som skjer nederst på Karl Johan?

Denne uken døde 49 år gamle Nils Christer Modin. Et samfunnets stebarn som med brennende engasjement og ødeleggende erfaringer kjempet en heroisk kamp for å advare andre mot det liv som ble hans eget.

Det er trist. Og det er vemodig. Men først og fremst er det ettertanken som presser seg frem.

12 år gammel ble Christer barnehjemsgutt. Like tidlig begynte han å ruse seg. Det gjorde alle vennene hans også. Egentlig var det ikke noe valg, fortalte Christer selv.

Resten er den like velkjente som vonde historien om rusens tvang og rusens helvete. Om angst og sårbarhet. Om den slitsomme jakten på mer rus og penger til den. Om sykdom og smerte.

Det er historien om livet til den foraktede som sitter nederst ved samfunnsbordet. Der smulene serveres når vi andre har fått vårt.

Men stopp nå litt – for dette var slett ikke hele Christers historie.

Den andre siden handler om å bruke det vonde til å skape det gode. Christer Modin gjorde sitt eget liv til en viktig fortelling:

Han fortalte skarer av ungdom om farene som lå der ute. I Petter Nyquists sterke og øyeåpnende Uteligger-prosjekt var han en stjerne. Det var Christer som var vertskap for Per Sandberg i realityserien Prøv mitt liv. Og det var Christer som ga så raust av seg selv på TV2s Senkveld og i NRKs Debatten.

«Stolt, frekk og modig», slik Even Skyrud skriver i sine gripende minneord. Der forteller han om en konfronterende og sint Christer. Men mest handler det om et hudløst menneske som midt i smerten ikke svikter sitt brennende kall:

Det å advare andre med sin egen kropp som sannhetsvitne. For ingen av dagens ungdom skulle få et liv som hans. Det var hans livs store mål og mening.

Kontor i hele byen

Dette førte Christer Modin til selveste Slottet, der møtet mellom ham og kong Harald er skildret i = Oslos julebok 2010. Christer hadde en dårlig dag. Han hadde nettopp mistet en kjaer venninne. Kongen kondolerte. Et uforglemmelig sterkt bilde – tatt av Dimitri Koutsomytis – viser de to ved et slottsvindu ut mot Karl Johans gate.

Det var en velkjent gate for dem begge. Kongen vet det meste om den øvre delen. Christer visste alt om den nederste. Også det han nok helst ikke ville vite. – Litt av en utsikt, sier kongen.

– Du bor her også, gjør du ikke? Ikke så verst reisevei, konstaterer Christer.

– Det er en grei vei til jobben, ja, smiler kong Harald.

– Det er litt annerledes for meg, for mitt kontor er jo hele byen, repliserer Christer.

Noen uker senere ble dette møtet med Christer et tema i kongens nyttårstale:

«Han fortalte meg hvordan det hadde styrket hans verdighet å selge blader i stedet for å tigge. Å kunne si «vaer så god» og ikke bare «takk» med bøyd nakke.»

– Er det et av dine sterkeste besøk her på Slottet?» ble kongen spurt da han på vårparten i fjor ble intervjuet av A-magasinet.

– Det var spesielt, det var det, svarte monarken. Javisst. For Christer var spesiell. Han gjorde inntrykk. Og han var så viktig. Nå er hans egen livsfortelling historie. Det er ikke Christers advarende budskap.