Andreas Slett­holm:

Jeg fore­trek­ker Es­pen Eck­bo tu­sen gan­ger frem­for re­sig­ner­te klima­pes­si­mis­ter.

Aftenposten - - Forside - Kom­men­ta­tor

Es­pen Eck­bo har helt rett når det kom­mer til klima­pro­ble­me­ne

Den nye TV-se­ri­en til en av Nor­ges flin­kes­te ko­mi­ke­re har sam­me tit­tel som den­ne ar­tik­ke­len.

Den hand­ler om syv­barns­far Trond Even­sen og hans be­ty­de­li­ge lo­gis­tis­ke ut­ford­rin­ger. Han mø­ter dob­belt­book­in­ger, sure eks­k­ja­eres­ter og kin­ki­ge si­tua­sjo­ner med vel­vil­je og po­si­tiv inn­stil­ling. For det kun­ne jo va­ert ver­re.

Hu­mo­ren spin­ner rundt at den­ne livs­hold­nin­gen frem­står gans­ke kre­ven­de å opp­rett­hol­de. Men sam­ti­dig har jo fy­ren rett. Det kun­ne stort sett all­tid ha va­ert ver­re.

Få mis­un­ner Even­sen å ha syv barn med seks for­skjel­li­ge part­ne­re. Men i det sto­re og det hele le­ver han i vel­stand og med me­nings­ful­le re­la­sjo­ner. Han kun­ne ha va­ert lut­fat­tig, de­pri­mert og sul­ten, for ek­sem­pel. Det vil­le nep­pe blitt like ar­tig TV, men det er ikke po­en­get her.

For ikke bare er det rik­tig. Even­sens tese er også den mest kon­struk­ti­ve livs­hold­ning man kan ha. Men­nes­ket er eks­tremt til­pas­nings­dyk­tig, og ev­nen til ikke å re­sig­ne­re har va­ert sen­tralt for vår over­le­vel­se. Å ten­ke at det kun­ne va­ert ver­re, mo­ti­ve­rer til å heve ho­det, job­be vi­de­re og set­te pris på de gode stun­de­ne li­vet fø­rer med seg.

So­do­misk re­sig­na­sjon

En an­nen av Nor­ges sto­re hu­mo­ris­ter er også ak­tu­ell for ti­den, med en bok om so­do­mi.

Er­lend Loe har gjen­tat­te gan­ger un­der­stre­ket at hans Dy­re­ne i Afri­ka er en po­li­tisk ro­man som egent­lig hand­ler om hvor­dan vi men­nes­ker øde­leg­ger na­tu­ren. «Jeg er så opp­gitt at jeg nes­ten er like­gyl­dig. Fuck it. Bare øde­legg alt som kan øde­leg­ges», ly­der hans ord i et por­trett­in­ter­vju i den­ne avi­sen.

Der har du den i sin re­nes­te form: den re­sig­ner­te miljø­pessi­mis­men. Det er man­ge som dyr­ker den for ti­den.

Fi­lo­sof Ar­ne Jo­han Vet­le­sen og so­sio­log Ras­mus Wil­lig har ny­lig gitt ut bo­ken Hva skal vi sva­re våre barn?, som lev­ner lite håp om at det vil gå bra, rent

klima­mes­sig. «Po­li­ti­ker­ne har for­latt oss i det­te spørs­må­let», for­kla­rer Vet­le­sen apo­ka­lyp­tisk i lan­se­rings­in­ter­vju­et i Klasse­kam­pen.

Ukens sto­re ny­het fra IPCC-pa­ne­let, om hva som skal til for å hol­de opp­var­min­gen un­der 1,5 gra­der, har også ut­løst skred av be­kym­ring og kon­klu­sjo­ner om at det ba­erer helt grunn­leg­gen­de galt av sted.

Ta­per av syne det som vir­ker

Selv er jeg full­sten­dig al­ler­gisk mot klima­pes­si­mis­me.

Miljøre­sig­na­sjo­nen er miljøig­no­ran­sens tvil­ling. Ide­er om at «vi må to­talt for­and­re leve­måte» og «sys­te­mom­velt­ning» er dis­ses søs­ken­barn. Slik ønske­tenk­ning om re­vo­lu­sjo­ner gjør at man ta­per av syne alle små steg som fak­tisk dyt­ter ver­den bit­te litt i rik­tig ret­ning.

Både re­sig­na­sjon og ønske­tenk­ning in­ne­ba­erer en form for hand­lings­lam­mel­se. I prak­sis gir man opp po­li­tik­ken og dens ek­sis­te­ren­de in­sti­tu­sjo­ner. Det er den ab­so­lutt dår­ligs­te løs­nin­gen.

All inn­sats be­tyr noe

Etter den­ne uken er det li­ten tvil om at 1,5-gra­ders­må­let blir nes­ten umu­lig å nå. Men det går ikke an å gi opp. «Hoved­bud­ska­pet er at det fort­satt fin­nes håp om å kla­re det», sa Richard Klein, en av fors­ker­ne bak rap­por­ten, ved lan­se­ring.

Når dyst­re kli­ma­ny­he­ter do­mi­ne­rer of­fent­lig­he­ten, får man lett inn­trykk av at ver­dens­sam­fun­net er hand­lings­lam­met, at in­gen­ting hjel­per, og at ver­den går til hel­ve­te på førs­te klas­se.

Men det er mot­satt:

«All inn­sats be­tyr noe. Alt som kan ta oss la­ve­re ned på kur­ven, be­tyr utro­lig mye», sa Ci­ce­ro-fors­ker Stef­fen Kall­bek­ken ny­lig til Dag­bla­det.

Po­si­tiv ut­vik­ling, tross alt

I klima­a­po­ka­lyp­sens tid kan det vir­ke smått med el­bil­sat­sing, ut­fa­sing av olje­fy­ring og energi­ef­fek­ti­vi­se­ring. Men det hjel­per.

I 2007 ble nors­ke klima­ut­slipp frem­skre­vet til 2020, der­som de fort­sat­te i sam­me tem­po. Iføl­ge SSBs sis­te tall lig­ger vi 10–12 pro­sent un­der det­te sce­na­rio­et. Det er da noe.

Ser man på EU to­talt, har lan­de­ne re­du­sert ut­slip­pe­ne med mer enn 20 pro­sent fra 1990-nivå. Selv om ut­slip­pe­ne ikke går ned raskt nok, be­tyr det ikke at klima­po­li­tik­ken grunn­leg­gen­de er mis­lyk­ket.

Og tross alt re­pre­sen­ter­te 1,5-gra­ders­må­let en inn­stram­ming fra 2-gra­ders­må­let. Det duk­ket noe over­ras­ken­de opp i for­hand­lin­ge­ne i Pa­ris, i full er­kjen­nel­se av at må­let var helt i yt­ter­punk­tet av det rea­lis­tis­ke.

Sli­ke mål­set­nin­ger i det in­ter­na­sjo­na­le klima­ar­bei­det er alt­så ut­trykk for en am­bi­siøs rea­lis­me. Si­den Pa­ris-av­ta­len har det rik­tig­nok gått litt ned­over med det in­ter­na­sjo­na­le sam­ar­bei­det, blant an­net tak­ket va­ere Do­nald Trump, og uenig­he­ter om re­gel­ver­ket i av­ta­len.

«DET ER HÅPLØST, OG VI GIR OSS IKKE», skrev Jan Erik Vold. De klima­re­sig­ner­tes feil­slut­ning lig­ger i å stop­pe halv­veis i set­nin­gen.

Må bli mer kraft­ful­le

Så kan man inn­ven­de at det er en fat­tig trøst at kli­ma­et kun­ne va­ert ver­re. Men om al­ter­na­ti­vet er re­sig­na­sjon el­ler ønske­tenk­ning, fore­trek­ker jeg trøs­ten, om den er ald­ri så fat­tig.

Vi må be­la­ge oss på en frem­tid der klo­den blir var­me­re, sam­ti­dig som klima­til­ta­ke­ne må bli mer kraft­ful­le.

Løs­nin­ge­ne er vel­kjen­te. Det er in­gen grunn til å gi opp tek­no­lo­gi­en. Ut­vik­lin­gen i det in­ter­na­sjo­na­le energi­mar­ke­det gir grunn til op­ti­mis­me. Pro­gno­se­ne til Det in­ter­na­sjo­na­le energi­by­rå­et har gjen­tat­te gan­ger un­der­vur­dert vekst­tak­ten i for­ny­bar ener­gi. Olje må bli lig­gen­de i bak­ken, med og uten mar­keds­kref­te­nes hjelp. Kjøtt­for­bru­ket må ned, trans­por­ten bli mest mu­lig fos­sil­fri. Kar­bon­pri­se­ne må stram­mes til, og CO₂-fangst frem­står mer og mer som en del av løs­nin­gen. Dis­se til­ta­ke­ne, og do­se­rin­ge­ne av dem, blir sva­ert kre­ven­de både na­sjo­nalt og glo­balt.

Men de er mu­li­ge. Også uten en om­fat­ten­de sys­tem­end­ring der for ek­sem­pel ka­pi­ta­lis­men av­vik­les. Skal man ten­ke eks­tra po­si­tivt, kan man leg­ge til at til­ta­ke­ne også fø­rer til and­re ge­vins­ter: El­bi­ler gir bed­re luft, ve­ge­tar­mat gir bed­re kost­hold og steng­ning av kull­kraft­verk gir mind­re kols.

Men selv om vi får til alt det­te, en­der vi kan­skje li­ke­vel på 2 gra­ders opp­var­ming i 2100. Kan­skje blir det 3. Beg­ge de­ler er ille.

Men det kun­ne va­ert ver­re. Det kun­ne va­ert 5.

Miljøre­sig­na­sjo­nen er miljøig­no­ran­sens tvil­ling. Ide­er om at «vi må to­talt for­and­re leve­måte» og «sys­te­mom­velt­ning» er dis­ses søs­ken­barn.

IL­LUSTRA­SJON: IN­GE GRØDUM

åKom­men­tar Andreas Slett­holm

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.