Det handler om fair play
Det liberale demokrati må ikke bli så liberalt at det glemmer demokratiet.
åPå en søndag Per Edgar Kokkvold Den 9. juni 2015 besluttet det britiske parlament å overlate til folket å avgjøre Storbritannias videre forhold til EU. At spørsmålet skulle avgjøres ved en folkeavstemning, ble vedtatt med 544 mot 53 stemmer. Det var en selvfølge at resultatet skulle respekteres. Det ble understreket av alle, ikke minst av britiske EU-tilhengere. Paddy Ashdown, som var leder for Liberaldemokratene fra 1988 til 1999, sa det slik:
«Jeg kommer ikke til å tilgi noen som ikke respekterer det britiske folks suverene stemme når den først er uttrykt. Om det er med 1 prosents eller 20 prosents flertall, når det britiske folk har talt, da gjør man som folket befaler. Enten tror du på demokratiet, eller så gjør du det ikke.»
Ved folkeavstemningen 23. juni 2016 stemte vel 17,4 millioner briter nei til fortsatt EU-medlemskap, vel 16,1 millioner stemte ja. Fremmøteprosenten var høy og nei-flertallet klart: 52 mot 48 prosent.
Paddy Ashdown var en sterk tilhenger av det britiske EU-medlemskapet, i likhet med sitt parti. Nå vil han og partiet ha en ny folkeavstemning. Som de fleste andre av taperne ved den forrige.
Intet folkekrav
Folkeavstemningen i 2016 var ikke noe Storbritannia behøvde å avholde. Det var ikke noe folkekrav om at den skulle holdes. Den ble holdt fordi davaerende statsminister David Cameron ville ha fred for de brysomme EU-motstanderne i sitt eget parti og fra det han kalte «galninger og skaprasister» i det høyrepopulistiske uavhengighetspartiet UKIP. Og naturligvis, folkeavstemningen ble holdt fordi Cameron var sikker på å vinne den.
Det skotske nasjonale parti, SNP, stemte mot å overlate EU-spørsmålet til folket. Deres talsmann, Alex
Salmond, skotsk førsteminister fra 2007 til 2014, talte mindretallets sak. Ikke bare fordi han var imot å sette det britiske og dermed også det skotske EU-medlemskapet i spill. Riktignok ble han av engelske EU-motstandere kalt «a Braveheart in Scotland, but a slaveheart in Europe», men hans argumenter var både prinsipielle og sterke: I et parlamentarisk demokrati bør folkeavstemninger holdes bare når man står overfor store konstitusjonelle endringer.
Og det gjorde man ikke i 2016. Storbritannia ble EU-medlem i 1973.
Folket stemte «feil»
Demokrati betyr selvsagt ikke «ett folk, én avstemning, én gang», men det betyr heller ikke at man kan sette folkeavstemninger til side fordi de liberale elitene, som er vant til å få det som de vil, ikke liker resultatet. Det handler om fair play.
Det er ikke vanskelig å argumentere for at Storbritannia burde ha blitt i EU. For sin egen skyld, i hvert fall økonomisk, men også for Europas. EU hadde trengt den britiske pragmatismen og et stort medlemsland som tolker naerhetsprinsippet slik det var tenkt: at politiske beslutninger skal tas naermest mulig folket, ikke naermest mulig Brussel.
Selvsagt må man kunne legge spørsmålet om EU-medlemskap frem for det britiske folk igjen, men det skurrer når spørsmålet kommer opp ikke bare mens brexitforhandlingene fortsatt pågår – og man ennå ikke vet hvordan det hele vil ende – men allerede dagen etter folkeavstemningen, bare fordi de som trodde de skulle vinne, faktisk tapte.
Om de hadde vunnet, ville spørsmålet om omkamp ikke engang blitt reist.
«Grov uansvarlighet»
Det er noen som sier at britene fortjener en ny folkeavstemning fordi neisidens valgkamp i 2016 var preget av skremselspropaganda og luftige løfter. Som at 72 millioner tyrkere var på vei inn i EU, og at en utmelding ville frigjøre 4 milliarder kroner hver eneste uke til NHS, det offentlige, britiske helsestellet.
Men EU-tilhengerne var ikke saerlig bedre med sitt «Prosjekt Frykt», sine armageddon-varsler om krigsfare og total økonomisk kollaps dersom britene sa nei til EU. Det er verdt å minne om at en samstemmig komité i Underhuset anklaget både ja- og nei-siden for grov uansvarlighet. Som Andrew Tyrie, den konservative komitélederen, uttrykte det rett før folkeavstemningen:
– Det verbale våpenkappløpet av stadig mer fantasifulle påstander fra begge sider, skaper ikke bare forvirring blant publikum, det forkvakler den politisk debatten.
En myk brexit?
Blir det så noen ny folkeavstemning? Det avhenger i første rekke av om statsminister Theresa May til slutt klarer å få til en avtale med EU og om denne avtalen, som nødvendigvis vil måtte bety en slags løsere tilknytning til EU, også får tilslutning i Parlamentet. Og det vet ingen.
Det eneste man med stor grad av sikkerhet kan si, er at Theresa Mays såkalte Chequers-plan ikke vil overleve uten justeringer. Sett fra EU er den for snill med britene, sett fra «brextremistene» i det konservative partiet er den for EU-vennlig. Mays tidligere utenriksminister, den stadig villere Boris Johnson, kaller planen en selvmordsvest rundt hele det britiske statsstyret.
Theresa May har ikke de stemmene som skal til for å få Chequersplanen gjennom i Parlamentet. Men håpet er ikke ute for en ordnet prosess som tar hensyn både til folkets ønske og landets økonomiske interesser. Forutsatt at også EU viser kompromissvilje.
Trenger støtte fra opposisjonen
Men May får ikke flertall for en slik avtale uten støtte fra deler av opposisjonen. De «EU-foriske» Liberaldemokratene kan hun glemme. De skotske nasjonalistene vil ha en ny folkeavstemning – både om EU og om skotsk uavhengighet. May har støttespillere på Labour-benkene i Underhuset, men de er under enormt press. De som bidrar til å redde May, har ikke noe i Labour å gjøre, sier de som nå dominerer det partiet.
Labour vil primaert ha nyvalg, men har åpnet for en ny folkeavstemning dersom May ikke klarer å forhandle frem en avtale som tilfredsstiller de seks kravene Labour har stilt. Blant annet at avtalen skal gi Storbritannia de samme rettigheter som tollunionen og det indre marked i dag gir, noe som selvfølgelig ikke er mulig.
Corbyns rolle
Ved en skjebnens ironi kan Labourlederen Jeremy Corbyn, den gamle EU-motstanderen som nesten aldri fulgte partilinjen, selv sørge for å piske sine partifeller på plass. For hva gjør man ikke for makten – selv om makten igjen skulle bringe Storbritannia inn i EU?
Slik Theresa May har stilt seg, fortjener hun kanskje ikke å lykkes med sin plan. Men landet hennes gjør det. Fordi alternativet kan bli en ny folkeavstemning med et annet resultat, som ikke vil bilegge den bitre britiske EU-striden og skape «kollektiv forsoning», slik lederen for utenrikskomiteen i den tyske Forbundsdagen, Robert Röttgen, tror, men det absolutt motsatte: hat og bitterhet, med ødeleggende konsekvenser for det britiske samfunn. kokkvold@online.no Twitter: @kokkvold
Slik Theresa May har stilt seg, fortjener hun kanskje ikke å lykkes med sin plan. Men landet hennes gjør det.