Det hand­ler om fair play

Aftenposten - - Kommentarer - Tid­li­ge­re ge­ne­ral­sek­reta­er i Norsk Presse­for­bund

Det li­be­ra­le de­mo­kra­ti må ikke bli så li­be­ralt at det glem­mer de­mo­kra­ti­et.

åPå en søn­dag Per Ed­gar Kokk­vold Den 9. juni 2015 be­slut­tet det bri­tis­ke par­la­ment å over­late til fol­ket å av­gjø­re Stor­bri­tan­nias vi­de­re for­hold til EU. At spørs­må­let skul­le av­gjø­res ved en folke­av­stem­ning, ble ved­tatt med 544 mot 53 stem­mer. Det var en selv­føl­ge at re­sul­ta­tet skul­le re­spek­te­res. Det ble un­der­stre­ket av alle, ikke minst av bri­tis­ke EU-til­hen­ge­re. Pad­dy As­h­down, som var le­der for Li­be­ral­de­mo­kra­te­ne fra 1988 til 1999, sa det slik:

«Jeg kom­mer ikke til å til­gi noen som ikke re­spek­te­rer det bri­tis­ke folks su­ve­re­ne stem­me når den først er ut­trykt. Om det er med 1 pro­sents el­ler 20 pro­sents fler­tall, når det bri­tis­ke folk har talt, da gjør man som fol­ket be­fa­ler. En­ten tror du på de­mo­kra­ti­et, el­ler så gjør du det ikke.»

Ved folke­av­stem­nin­gen 23. juni 2016 stem­te vel 17,4 mil­lio­ner bri­ter nei til fort­satt EU-med­lem­skap, vel 16,1 mil­lio­ner stem­te ja. Frem­møte­pro­sen­ten var høy og nei-fler­tal­let klart: 52 mot 48 pro­sent.

Pad­dy As­h­down var en sterk til­hen­ger av det bri­tis­ke EU-med­lem­ska­pet, i lik­het med sitt par­ti. Nå vil han og par­ti­et ha en ny folke­av­stem­ning. Som de fles­te and­re av ta­per­ne ved den for­ri­ge.

In­tet folke­krav

Folke­av­stem­nin­gen i 2016 var ikke noe Storbritannia be­høv­de å av­hol­de. Det var ikke noe folke­krav om at den skul­le hol­des. Den ble holdt for­di da­va­eren­de stats­mi­nis­ter Da­vid Ca­me­ron vil­le ha fred for de bry­som­me EU-mot­stan­der­ne i sitt eget par­ti og fra det han kal­te «gal­nin­ger og skap­ra­sis­ter» i det høyre­po­pu­lis­tis­ke uav­hen­gig­hets­par­ti­et UKIP. Og na­tur­lig­vis, folke­av­stem­nin­gen ble holdt for­di Ca­me­ron var sik­ker på å vin­ne den.

Det skots­ke na­sjo­na­le par­ti, SNP, stem­te mot å over­late EU-spørs­må­let til fol­ket. De­res tals­mann, Alex

Sal­mond, skotsk første­mi­nis­ter fra 2007 til 2014, tal­te mindre­tal­lets sak. Ikke bare for­di han var imot å set­te det bri­tis­ke og der­med også det skots­ke EU-med­lem­ska­pet i spill. Rik­tig­nok ble han av en­gels­ke EU-mot­stan­de­re kalt «a Brave­heart in Scot­land, but a slave­heart in Euro­pe», men hans ar­gu­men­ter var både prin­si­pi­el­le og ster­ke: I et par­la­men­ta­risk de­mo­kra­ti bør folke­av­stem­nin­ger hol­des bare når man står over­for sto­re kon­sti­tu­sjo­nel­le end­rin­ger.

Og det gjor­de man ikke i 2016. Storbritannia ble EU-med­lem i 1973.

Fol­ket stem­te «feil»

De­mo­kra­ti be­tyr selv­sagt ikke «ett folk, én av­stem­ning, én gang», men det be­tyr hel­ler ikke at man kan set­te folke­av­stem­nin­ger til side for­di de li­be­ra­le eli­te­ne, som er vant til å få det som de vil, ikke li­ker re­sul­ta­tet. Det hand­ler om fair play.

Det er ikke vans­ke­lig å ar­gu­men­te­re for at Storbritannia bur­de ha blitt i EU. For sin egen skyld, i hvert fall øko­no­misk, men også for Euro­pas. EU had­de trengt den bri­tis­ke prag­ma­tis­men og et stort med­lems­land som tol­ker naer­hets­prin­sip­pet slik det var tenkt: at po­li­tis­ke be­slut­nin­ger skal tas na­er­mest mu­lig fol­ket, ikke na­er­mest mu­lig Brus­sel.

Selv­sagt må man kun­ne leg­ge spørs­må­let om EU-med­lem­skap frem for det bri­tis­ke folk igjen, men det skur­rer når spørs­må­let kom­mer opp ikke bare mens brexit­for­hand­lin­ge­ne fort­satt på­går – og man ennå ikke vet hvor­dan det hele vil ende – men al­le­re­de da­gen etter folke­av­stem­nin­gen, bare for­di de som trod­de de skul­le vin­ne, fak­tisk tap­te.

Om de had­de vun­net, vil­le spørs­må­let om om­kamp ikke en­gang blitt reist.

«Grov uan­svar­lig­het»

Det er noen som sier at bri­te­ne for­tje­ner en ny folke­av­stem­ning for­di nei­si­dens valg­kamp i 2016 var pre­get av skrem­sels­pro­pa­gan­da og luf­ti­ge løf­ter. Som at 72 mil­lio­ner tyr­ke­re var på vei inn i EU, og at en ut­mel­ding vil­le fri­gjø­re 4 mil­li­ar­der kro­ner hver enes­te uke til NHS, det of­fent­li­ge, bri­tis­ke helse­stel­let.

Men EU-til­hen­ger­ne var ikke sa­er­lig bed­re med sitt «Pro­sjekt Frykt», sine ar­mageddon-vars­ler om krigs­fare og to­tal øko­no­misk kol­laps der­som bri­te­ne sa nei til EU. Det er verdt å min­ne om at en sam­stem­mig ko­mi­té i Un­der­hu­set an­kla­get både ja- og nei-si­den for grov uan­svar­lig­het. Som And­rew Ty­rie, den kon­ser­va­ti­ve ko­mité­le­de­ren, ut­tryk­te det rett før folke­av­stem­nin­gen:

– Det ver­ba­le vå­pen­kapp­lø­pet av sta­dig mer fan­tasi­ful­le på­stan­der fra beg­ge si­der, ska­per ikke bare for­vir­ring blant pub­li­kum, det for­kvak­ler den po­li­tisk de­bat­ten.

En myk brexit?

Blir det så noen ny folke­av­stem­ning? Det av­hen­ger i førs­te rek­ke av om stats­mi­nis­ter There­sa May til slutt kla­rer å få til en av­ta­le med EU og om den­ne av­ta­len, som nød­ven­dig­vis vil måt­te bety en slags lø­se­re til­knyt­ning til EU, også får til­slut­ning i Par­la­men­tet. Og det vet in­gen.

Det enes­te man med stor grad av sik­ker­het kan si, er at There­sa Mays så­kal­te Che­que­rs-plan ikke vil over­le­ve uten jus­te­rin­ger. Sett fra EU er den for snill med bri­te­ne, sett fra «brex­tre­mis­te­ne» i det kon­ser­va­ti­ve par­ti­et er den for EU-venn­lig. Mays tid­li­ge­re uten­riks­mi­nis­ter, den sta­dig vil­le­re Bo­ris John­son, kal­ler pla­nen en selv­mords­vest rundt hele det bri­tis­ke stats­sty­ret.

There­sa May har ikke de stem­me­ne som skal til for å få Che­que­rs­pla­nen gjen­nom i Par­la­men­tet. Men hå­pet er ikke ute for en ord­net pro­sess som tar hen­syn både til fol­kets øns­ke og lan­dets øko­no­mis­ke in­ter­es­ser. For­ut­satt at også EU vi­ser kom­pro­miss­vil­je.

Tren­ger støt­te fra op­po­si­sjo­nen

Men May får ikke fler­tall for en slik av­ta­le uten støt­te fra de­ler av op­po­si­sjo­nen. De «EU-foris­ke» Li­be­ral­de­mo­kra­te­ne kan hun glem­me. De skots­ke na­sjo­na­lis­te­ne vil ha en ny folke­av­stem­ning – både om EU og om skotsk uav­hen­gig­het. May har støtte­spil­le­re på Labour-ben­ke­ne i Un­der­hu­set, men de er un­der enormt press. De som bi­drar til å red­de May, har ikke noe i Labour å gjø­re, sier de som nå do­mi­ne­rer det par­ti­et.

Labour vil pri­ma­ert ha ny­valg, men har åp­net for en ny folke­av­stem­ning der­som May ikke kla­rer å for­hand­le frem en av­ta­le som til­freds­stil­ler de seks kra­ve­ne Labour har stilt. Blant an­net at av­ta­len skal gi Storbritannia de sam­me ret­tig­he­ter som toll­unio­nen og det ind­re mar­ked i dag gir, noe som selv­føl­ge­lig ikke er mu­lig.

Cor­byns rol­le

Ved en skjeb­nens iro­ni kan Labour­le­de­ren Jere­my Cor­byn, den gam­le EU-mot­stan­de­ren som nes­ten ald­ri fulg­te parti­lin­jen, selv sør­ge for å pis­ke sine parti­fel­ler på plass. For hva gjør man ikke for mak­ten – selv om mak­ten igjen skul­le brin­ge Storbritannia inn i EU?

Slik There­sa May har stilt seg, for­tje­ner hun kan­skje ikke å lyk­kes med sin plan. Men lan­det hen­nes gjør det. For­di al­ter­na­ti­vet kan bli en ny folke­av­stem­ning med et an­net re­sul­tat, som ikke vil bi­leg­ge den bit­re bri­tis­ke EU-stri­den og ska­pe «kol­lek­tiv for­soning», slik le­de­ren for uten­riks­ko­mi­te­en i den tys­ke For­bunds­da­gen, Ro­bert Rött­gen, tror, men det ab­so­lutt mot­sat­te: hat og bit­ter­het, med øde­leg­gen­de kon­se­kven­ser for det bri­tis­ke sam­funn. kokk­vold@on­line.no Twit­ter: @kokk­vold

Slik There­sa May har stilt seg, for­tje­ner hun kan­skje ikke å lyk­kes med sin plan. Men lan­det hen­nes gjør det.

FOTO: VIRGINIA MAYO, AP/NTB SCAN­PIX

En even­tu­ell ny folke­av­stem­ning om Stor­bri­tan­nias for­hold til EU av­hen­ger i førs­te rek­ke av om stats­mi­nis­ter There­sa May til slutt kla­rer å få til en av­ta­le med EU, skri­ver ar­tik­kel­for­fat­te­ren. Bil­det vi­ser May og EU-kom­mi­sjo­nens pre­si­dent, Jean-Clau­de Junck­er.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.