- Hun ga ald­ri slipp på sine na­zis­tis­ke hold­nin­ger

Aftenposten - - Kultur - KAJA KORSVOLD

Knut Ham­sun var kon­trol­le­ren­de. Bar­na ble sendt bort da han skrev, og ek­te­fel­len Ma­rie ble iso­lert.

– Nei, herre­gud så pen De er, barn.

26 år gam­le Ma­rie var ner­vøs og spent da hun skul­le møte den sto­re for­fat­te­ren Knut Ham­sun (48). Hun had­de fått ho­ved­rol­len som Elina i hans styk­ke Ved ri­gets port. Det kun­ne bli Ma­ries gjen­nom­brudd på Na­tio­nal­thea­tret, hun had­de vir­ke­lig job­bet for det­te.

Iste­den ble det den sis­te rol­len på Na­tio­nal­thea­tret for Ma­rie La­vik. Den 22 år eld­re for­fat­te­ren Knut Ham­sun skul­le bli selve livs­pro­sjek­tet hen­nes, skri­ver for­fat­ter An­ne He­ge Si­mon­sen i bio­gra­fi­en Kja­er­lig­het og mør­ke.

Si­mon­sen er ut­dan­net so­sial­an­tro­po­log og job­ber til dag­lig som første­ama­nu­en­sis ved Oslo Met. I bo­ken har hun me­to­disk gått igjen­nom den sto­re brev­sam­lin­gen som Ma­rie Ham­sun etter­lot seg.

– Ikke lov til å se på and­re menn

Si­mon­sen be­skri­ver en selv­sten­dig ung kvin­ne i eget yrke som slut­ter på Na­tio­nal­thea­tret og vier seg til li­vet med dik­te­ren.

– Han var en vel­dig kon­trol­le­ren­de per­son. Hun fikk ikke lov til å se på and­re menn, han vil­le ikke at hun skul­le ha noe med venn­in­ne­ne sine å gjø­re. Han iso­ler­te hen­ne og vil­le for­me hen­ne i sitt bil­de. Jeg trod­de fak­tisk at en så­pass egen­rå­dig per­son som Ma­rie vil­le va­ert tøf­fe­re. Men hun var him­mel­stor­men­de for­els­ket, sier Si­mon­sen.

– Jeg har fått en an­nen for­stå­el­se for hvor­dan det var å va­ere kvin­ne på den ti­den. Ma­rie fikk skole­gang, hun brøt med for­eld­re­ne, hun lev­de med sin førs­te mann uten å va­ere gift, noe som var ulov­lig på den ti­den, fort­set­ter hun.

Hel­ler ikke etter kri­gen ga Ma­rie Ham­sun slipp på sine hold­nin­ger. Mens Knut Ham­sun døde i 1952, lev­de Ma­rie til 1969. Da var hun 87 år og had­de frem­de­les ikke an­er­kjent Ho­lo­caust og na­zis­te­nes gru­som­he­ter. Det­te går ty­de­lig frem av bre­ve­ne mel­lom Ma­rie og venn­in­nen As­laug Hau­ge fra Hauge­sund.

– Det mest skuf­fen­de ved Ma­rie er at hun og venn­in­nen etter 1945 dyr­ket seg selv som ofre for kri­gen. Folk blir ikke nød­ven­dig­vis mil­de­re når de blir gam­le.

Lyk­ke­lig på Ha­mar­øy

Den førs­te ti­den etter at Ma­rie traff Knut var beg­ge stor­men­de for­els­ket. Bre­ve­ne er he­te. Men når Ma­rie for­la­ter Oslo for å leve med Knut blir det raskt vans­ke­lig. De to bor på pen­sjo­nat, og Knut for­la­ter hen­ne for å skri­ve. Or­dent­lig glad blir hun ikke før de kjø­per seg et eget sted å bo, går­den Skog­heim på Ha­mar­øy i Nord­land, na­er Ham­sund der Knut voks­te opp.

Ma­rie voks­te selv opp som elds­te dat­ter i en stor søs­ken­flokk på en gård ved El­ve­rum, og hun els­ket li­vet som bonde­kone. Pe­rio­den hun bod­de på Skog­heim og de førs­te bar­na kom, var en lyk­ke­lig tid for hen­ne, selv om ekte­man­nen var hjemme­fra i fle­re pe­rio­der for å skri­ve.

At hun var gra­vid, syn­tes ikke Knut var grunn nok til å va­ere hjem­me. Han dro før det førs­te bar­net To­re var født, og han kom ikke hjem før etter han var døpt. I 1917, etter seks gode år for Ma­rie på Ha­mar­øy, kom­mer Knut hjem og for­tel­ler at de skal flyt­te. Han har solgt går­den uten å in­volve­re hen­ne, skri­ver Si­mon­sen.

Det var mens de bod­de i Lar­vik et års tid, før de end­te opp på Nør­holm ved Grim­stad, at Ma­rie ble kjent med Ceci­lia Aagaard.

De to venn­in­ne­ne brev­veks­let i mer enn 25 år før Ma­rie i de sis­te krigs­da­ge­ne bry­ter med det som tro­lig er hen­nes na­er­mes­te venn for­di hun men­te Ceci­lia støt­tet kom­mu­nis­tis­ke hold­nin­ger. Etter kri­gen brev­veks­ler Ma­rie med den ak­ti­ve na­zis­ten As­laug Hau­ge i Hauge­sund.

– Bre­ve­ne mel­lom Ma­rie og venn­in­ne­ne er en fan­tas­tisk kil­de. Man kom­mer hen­ne så na­ert. De er som kafé­sam­ta­ler der sam­ta­len veks­ler fra mann og barn til po­li­tikk. Ma­rie satt mye iso­lert på Nør­holm, li­ke­vel var hun en­ga­sjert. Nør­holm var nok mest Knuts pro­sjekt, sier Si­mon­sen.

– Kjem­pet ikke for døt­re­ne

– Selv om Knut tjen­te gode pen­ger, for­svant det mes­te inn i går­den ved Grim­stad. Nør­holm var en herre­gård og et penge­sluk. Etter and­re ver­dens­krig leg­ger Ma­rie li­ke­vel mye av sin kraft inn i å be­hol­de ste­det, sier Si­mon­sen.

Nør­holm ble Ma­ries hjem til hun døde i 1969. I bio­gra­fi­en be­skri­ver Si­mon­sen Ma­rie som en en­ga­sjert og ar­beid­som mor, hus­mor og or­ga­ni­sa­tor. Knut og Ma­rie var beg­ge opp­tatt av bar- ne­opp­dra­gel­se. Pro­ble­met var at han ikke tål­te å ha bar­na rundt seg når han skrev, og han var imot skole­gang. Så snart Knut men­te bar­na var sto­re nok, ble de sendt av går­de, selv om de ikke had­de full­ført ut­dan­nel­sen.

Det var hardt for Ma­rie. Hun led sa­er­lig for de to yngs­te bar­na, El­linor som var født i 1915 og Ceci-

FOTO: NTB SCAN­PIX/SCHERL/SZ PHOTO

Ma­rie Ham­sun meld­te seg inn i Na­sjo­nal Sam­ling i 1940. Hun be­søk­te Tyskland fle­re gan­ger før og un­der kri­gen. Hun møt­te le­den­de na­zis­ter og lest fra bø­ke­ne sine. Bil­det er fra bo­ken Kja­er­lig­het og mør­ke.

FOTO: NORSK FOLKEMUSEUM

Knut Ham­sun tål­te ikke barn rundt seg når han skrev. Ma­rie Ham­sun måt­te føde bar­na og døpe dem ale­ne, mens han reis­te bort for å skri­ve. Foran fra venst­re: Ceci­lia, To­re, El­linor og Arild. Bak Knut og Ma­rie Ham­sun.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.