- Hun ga aldri slipp på sine nazistiske holdninger
Knut Hamsun var kontrollerende. Barna ble sendt bort da han skrev, og ektefellen Marie ble isolert.
– Nei, herregud så pen De er, barn.
26 år gamle Marie var nervøs og spent da hun skulle møte den store forfatteren Knut Hamsun (48). Hun hadde fått hovedrollen som Elina i hans stykke Ved rigets port. Det kunne bli Maries gjennombrudd på Nationaltheatret, hun hadde virkelig jobbet for dette.
Isteden ble det den siste rollen på Nationaltheatret for Marie Lavik. Den 22 år eldre forfatteren Knut Hamsun skulle bli selve livsprosjektet hennes, skriver forfatter Anne Hege Simonsen i biografien Kjaerlighet og mørke.
Simonsen er utdannet sosialantropolog og jobber til daglig som førsteamanuensis ved Oslo Met. I boken har hun metodisk gått igjennom den store brevsamlingen som Marie Hamsun etterlot seg.
– Ikke lov til å se på andre menn
Simonsen beskriver en selvstendig ung kvinne i eget yrke som slutter på Nationaltheatret og vier seg til livet med dikteren.
– Han var en veldig kontrollerende person. Hun fikk ikke lov til å se på andre menn, han ville ikke at hun skulle ha noe med venninnene sine å gjøre. Han isolerte henne og ville forme henne i sitt bilde. Jeg trodde faktisk at en såpass egenrådig person som Marie ville vaert tøffere. Men hun var himmelstormende forelsket, sier Simonsen.
– Jeg har fått en annen forståelse for hvordan det var å vaere kvinne på den tiden. Marie fikk skolegang, hun brøt med foreldrene, hun levde med sin første mann uten å vaere gift, noe som var ulovlig på den tiden, fortsetter hun.
Heller ikke etter krigen ga Marie Hamsun slipp på sine holdninger. Mens Knut Hamsun døde i 1952, levde Marie til 1969. Da var hun 87 år og hadde fremdeles ikke anerkjent Holocaust og nazistenes grusomheter. Dette går tydelig frem av brevene mellom Marie og venninnen Aslaug Hauge fra Haugesund.
– Det mest skuffende ved Marie er at hun og venninnen etter 1945 dyrket seg selv som ofre for krigen. Folk blir ikke nødvendigvis mildere når de blir gamle.
Lykkelig på Hamarøy
Den første tiden etter at Marie traff Knut var begge stormende forelsket. Brevene er hete. Men når Marie forlater Oslo for å leve med Knut blir det raskt vanskelig. De to bor på pensjonat, og Knut forlater henne for å skrive. Ordentlig glad blir hun ikke før de kjøper seg et eget sted å bo, gården Skogheim på Hamarøy i Nordland, naer Hamsund der Knut vokste opp.
Marie vokste selv opp som eldste datter i en stor søskenflokk på en gård ved Elverum, og hun elsket livet som bondekone. Perioden hun bodde på Skogheim og de første barna kom, var en lykkelig tid for henne, selv om ektemannen var hjemmefra i flere perioder for å skrive.
At hun var gravid, syntes ikke Knut var grunn nok til å vaere hjemme. Han dro før det første barnet Tore var født, og han kom ikke hjem før etter han var døpt. I 1917, etter seks gode år for Marie på Hamarøy, kommer Knut hjem og forteller at de skal flytte. Han har solgt gården uten å involvere henne, skriver Simonsen.
Det var mens de bodde i Larvik et års tid, før de endte opp på Nørholm ved Grimstad, at Marie ble kjent med Cecilia Aagaard.
De to venninnene brevvekslet i mer enn 25 år før Marie i de siste krigsdagene bryter med det som trolig er hennes naermeste venn fordi hun mente Cecilia støttet kommunistiske holdninger. Etter krigen brevveksler Marie med den aktive nazisten Aslaug Hauge i Haugesund.
– Brevene mellom Marie og venninnene er en fantastisk kilde. Man kommer henne så naert. De er som kafésamtaler der samtalen veksler fra mann og barn til politikk. Marie satt mye isolert på Nørholm, likevel var hun engasjert. Nørholm var nok mest Knuts prosjekt, sier Simonsen.
– Kjempet ikke for døtrene
– Selv om Knut tjente gode penger, forsvant det meste inn i gården ved Grimstad. Nørholm var en herregård og et pengesluk. Etter andre verdenskrig legger Marie likevel mye av sin kraft inn i å beholde stedet, sier Simonsen.
Nørholm ble Maries hjem til hun døde i 1969. I biografien beskriver Simonsen Marie som en engasjert og arbeidsom mor, husmor og organisator. Knut og Marie var begge opptatt av bar- neoppdragelse. Problemet var at han ikke tålte å ha barna rundt seg når han skrev, og han var imot skolegang. Så snart Knut mente barna var store nok, ble de sendt av gårde, selv om de ikke hadde fullført utdannelsen.
Det var hardt for Marie. Hun led saerlig for de to yngste barna, Ellinor som var født i 1915 og Ceci-