– Hvor hardt kan du ta i et barn før det ikke er greit?

Aftenposten - - Kultur - HEIDI BORUD

Den pris­be­løn­ne­de for­fat­te­ren er ak­tu­ell med ro­ma­nen Rase, og her snak­ker vi ikke om et­nisk rase, men om det å va­ere ra­sen­de.

Jeg-per­sonen i ro­ma­nen er ut­slitt, opp­gitt og sint. Hun har gif­tet seg på nytt, fått tvil­lin­ger og kjøpt et gam­melt mur­hus som må re­ha­bi­li­te­res. Det er opp­kast fra syke barn og to­mat­saus opp­over ta­pe­tet. Jeg-per­sonen ban­ner og kjef­ter på tre­årin­gen.

Hun ser på hen­de­ne sine, redd for sitt eget sin­ne, redd for at hun skal slå.

På ran­den av sam­men­brudd

– Jeg vil­le ut­fors­ke det å be­hers­ke el­ler ikke be­hers­ke sin­ne, ut­fors­ke det å va­ere mor. Jeg-per­sonen be­ve­ger seg helt i grense­land, men hun er også et varmt men­nes­ke. Hun vil egent­lig godt, sier Isakstu­en.

– Du skild­rer en mor på ran­den av sam­men­brudd, som er redd for sitt eget ra­se­ri over­for bar­na. Hvor van­lig tror du det er å ha så mye sin­ne med små barn?

– Jeg vet ikke hvor van­lig det er. Det blir spen­nen­de å se om et halvt år hvor­dan re­ak­sjo­ne­ne er og hva folk har kjent seg igjen i. Når jeg har va­ert ute og lest opp fra bo­ken, får jeg inn­trykk av at teks­ten vek­ker lat­ter og gjen­kjen­nel­se. Det er en slags be­fri­en­de gjen­kjen­nel­se.

– Opp­le­ver du at det er tabu på skri­ve om mød­re som blir så sin­te på bar­na sine?

– Ja, de­fi­ni­tivt. Den bri­tis­ke for­fat­te­ren Rachel Cusk har in­spi­rert meg. Hun er den førs­te kvin­nen jeg har lest som har pro­ble­ma­ti­sert den av­mak­ten man kan føle i møte med barn. El­lers har jo både Cora San­del og Sigrid Und­set tatt opp vans­ke­li­ge si­der ved mors­rol­len, selv om de skri­ver fra en helt an­nen tid.

Kla­rer ikke å gle­de seg

For to år si­den fikk Mo­ni­ca Isakstu­en Brage­pri­sen for ro­ma­nen Va­er snill med dy­re­ne, der hun pro­ble­ma­ti­se­rer delt om­sorg og det å va­ere mor på halv tid. Bo­kens ho­ved­per­son føl­te det som na­tur­stri­dig og una­tur­lig.

Rase er på man­ge må­ter en for­len­gel­se av Va­er snill med dy­re­ne.

– Vi er raskt ute med å mene mye om hver­and­res måte å va­ere for­eld­re på. Det fin­nes så man­ge pe­da­go­gis­ke stem­mer, selv­hjelps­bø­ker og opp­dra­gel­ses­bø­ker, og det kan va­ere en stor av­grunn mel­lom dis­se og hva man mak­ter som mor i de fem mi­nut­te­ne det opp­står en kri­se på kjøk­ke­net.

Isakstu­en for­tel­ler at jeg-per­sonen i Rase har dår­lig sam­vit­tig­het og skam­fø­lel­se for ikke å kla­re å møte for­vent­nin­ge­ne.

– Jeg-per­sonen vil jo så gjer­ne kjen­ne seg varm og glad i møte med bar­na. Hun gle­der seg for øye­blik­ket ikke nok over å va­ere mor. Hva er galt med hen­ne, lik­som? spør Isakstu­en.

Nød­ven­dig med av­stand

Mo­ni­ca Isakstu­en har en sønn fra et tid­li­ge­re ek­te­skap. Sam­men med ekte­man­nen Bern­hard Ellef­sen, som er bok­an­svar­lig og lit­te­ra­tur­kri­ti­ker i Mor­gen­bla­det, har hun tvil­ling­jen­ter. Fa­mi­li­en bor i en stor, gam­mel vil­la i Fred­rik­stad.

– Hvor­dan job­ber du lit­te­ra­ert når du skri­ver så tett på din egen vir­ke­lig­het, og med et per­son­gal­le­ri som lig­ner på din egen fa­mi­lie?

– Det er det utro­lig vans­ke­lig å sva­re på. Med en gang jeg be­gyn­ner å skri­ve, er det ikke an­sik­tet mitt og bar­na mine jeg ser for meg. Det er helt nød­ven­dig med av­stand. Jeg dyt­ter ho­ved­per­sonen ut i har­de­re va­er enn jeg selv er i. Jeg dyt­ter hen­ne inn i sce­ner jeg selv er redd for, så kan jeg stå og bli litt for­bløf­fet over hva som hen­der.

Det slit­som­me fa­mi­lie­li­vet

– For en le­ser vir­ker fa­mi­lie­li­vet du skild­rer van­vit­tig slit­somt og kao­tisk?

– Folk har be­gynt å lese bo­ken, og jeg opp­le­ver at man­ge sy­nes

APH6

FOTO: JAN T. ESPEDAL

For­fat­te­ren og tre­barns­mo­ren Mo­ni­ca Isakstu­en tar opp de pro­ble­ma­tis­ke si­de­ne ved mors­rol­len i sin sis­te ro­man «Rase». Det er helt klart tabu å skri­ve om mød­re som blir så sin­te på egne små barn, sier hun.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.