– Hvor hardt kan du ta i et barn før det ikke er greit?
Den prisbelønnede forfatteren er aktuell med romanen Rase, og her snakker vi ikke om etnisk rase, men om det å vaere rasende.
Jeg-personen i romanen er utslitt, oppgitt og sint. Hun har giftet seg på nytt, fått tvillinger og kjøpt et gammelt murhus som må rehabiliteres. Det er oppkast fra syke barn og tomatsaus oppover tapetet. Jeg-personen banner og kjefter på treåringen.
Hun ser på hendene sine, redd for sitt eget sinne, redd for at hun skal slå.
På randen av sammenbrudd
– Jeg ville utforske det å beherske eller ikke beherske sinne, utforske det å vaere mor. Jeg-personen beveger seg helt i grenseland, men hun er også et varmt menneske. Hun vil egentlig godt, sier Isakstuen.
– Du skildrer en mor på randen av sammenbrudd, som er redd for sitt eget raseri overfor barna. Hvor vanlig tror du det er å ha så mye sinne med små barn?
– Jeg vet ikke hvor vanlig det er. Det blir spennende å se om et halvt år hvordan reaksjonene er og hva folk har kjent seg igjen i. Når jeg har vaert ute og lest opp fra boken, får jeg inntrykk av at teksten vekker latter og gjenkjennelse. Det er en slags befriende gjenkjennelse.
– Opplever du at det er tabu på skrive om mødre som blir så sinte på barna sine?
– Ja, definitivt. Den britiske forfatteren Rachel Cusk har inspirert meg. Hun er den første kvinnen jeg har lest som har problematisert den avmakten man kan føle i møte med barn. Ellers har jo både Cora Sandel og Sigrid Undset tatt opp vanskelige sider ved morsrollen, selv om de skriver fra en helt annen tid.
Klarer ikke å glede seg
For to år siden fikk Monica Isakstuen Brageprisen for romanen Vaer snill med dyrene, der hun problematiserer delt omsorg og det å vaere mor på halv tid. Bokens hovedperson følte det som naturstridig og unaturlig.
Rase er på mange måter en forlengelse av Vaer snill med dyrene.
– Vi er raskt ute med å mene mye om hverandres måte å vaere foreldre på. Det finnes så mange pedagogiske stemmer, selvhjelpsbøker og oppdragelsesbøker, og det kan vaere en stor avgrunn mellom disse og hva man makter som mor i de fem minuttene det oppstår en krise på kjøkkenet.
Isakstuen forteller at jeg-personen i Rase har dårlig samvittighet og skamfølelse for ikke å klare å møte forventningene.
– Jeg-personen vil jo så gjerne kjenne seg varm og glad i møte med barna. Hun gleder seg for øyeblikket ikke nok over å vaere mor. Hva er galt med henne, liksom? spør Isakstuen.
Nødvendig med avstand
Monica Isakstuen har en sønn fra et tidligere ekteskap. Sammen med ektemannen Bernhard Ellefsen, som er bokansvarlig og litteraturkritiker i Morgenbladet, har hun tvillingjenter. Familien bor i en stor, gammel villa i Fredrikstad.
– Hvordan jobber du litteraert når du skriver så tett på din egen virkelighet, og med et persongalleri som ligner på din egen familie?
– Det er det utrolig vanskelig å svare på. Med en gang jeg begynner å skrive, er det ikke ansiktet mitt og barna mine jeg ser for meg. Det er helt nødvendig med avstand. Jeg dytter hovedpersonen ut i hardere vaer enn jeg selv er i. Jeg dytter henne inn i scener jeg selv er redd for, så kan jeg stå og bli litt forbløffet over hva som hender.
Det slitsomme familielivet
– For en leser virker familielivet du skildrer vanvittig slitsomt og kaotisk?
– Folk har begynt å lese boken, og jeg opplever at mange synes